Den andre Fram-ferden (1898-1902)

    To år etter at Otto Sverdrup og Fram kom tilbake fra driften over Polhavet, dro de ut igjen med 15 andre deltagere til nordvest-Grønland. Vanskelige isforhold sendte dem over til de arktiske øyene nord for Canadas fastland. Her utførte de et imponerende stykke arbeid med kartlegging og vitenskapelige undersøkelser.
    Den andre Fram-ferden (1898-1902)

    Etter Frams første og vellykkede ferd over Polhavet, fulgte en bølge av begeistring og patriotisme i Norge, og interessen for polarforskning grep om seg i det norske folk og ellers i verden. Nasjonen Norge hadde funnet et område å hevde seg på hvor nordmenn følte at de sto bedre rustet enn noen andre. Det ble derfor snart bestemt at Fram skulle utrustes til en ny ferd.

    Frams skipsfører fra den første ferden, Otto Sverdrup, ble oppfordret til å lede denne andre ekspedisjonen. Han hadde allerede bevist sin dyktighet, ikke bare på første Fram-ferd, men også som Nansens følgesvenn på skituren over Grønlands innlandsis i 1888.

    Frams første ferd hadde vist at skipet kunne bli enda bedre ved noe ombygging. Sverdrup økte fribordet med seks fot og bygde et nytt dekk fra maskinrommet og fremover. Skuta fikk seks lugarer til midtskips. Det ble også bygd på en stråkjøl (falsk kjøl) for å bedre styringen av skipet.



    Deltagerne

    Det var lettere å få vitenskapsmenn til å bli med på den andre Fram-ferden enn den dristige første, og Sverdrup fikk med seg fem vitenskapsmenn og ti mannskaper.

    _dsc9867_large.jpg


    Sittende fra venstre: kartograf Gunerius (Gunnar) Isachsen, nestkommanderende Victor Baumann, Otto Sverdrup, styrmann Oluf Raanes, zoolog Edvard Bay, Sverre Hassel.

    Stående fra venstre: stuert Adolf Henrik Lindstrøm, geolog Per Schei, 1. maskinist Karl Olsen, fyrbøter Rudolf Stolz, 2. maskinist Jacob Nødtvedt, Ivar Fosheim, botaniker Herman Georg Simmons, Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann og fyrbøter Ove Braskerud, lege Johan Svendsen.


    Ekspedisjonens første år

    St. Hansdagen 1898 lå Fram seilklar igjen. Oppdraget var å kartlegge Nord-Grønland og ta seg over til Grønlands østkyst for å kartlegge ukjente deler av landet.

    Den første vinteren ble tilbrakt ved nordenden av Rice-stredet mellom Ellesmere-øya og vest-Grønland i en bukt de kalte Framhavn. Isen blokkerte veien videre nordover. En stor del av Ellesmere-øya ble utforsket på hundesledeekspedisjoner, inkludert en langtur til vestsiden. Sommeren 1899 blokkerte isen fremdeles Smithsundet og Kane Basin, og i tillegg hadde Sverdrups ekspedisjon møtt Robert Pearys Grønland-ekspedisjon og Sverdrup var ikke interessert i noen form for rivalisering. Han snudde derfor Fram sør- og vestover til Jonessundet for å utforske det ikke kartlagte området vest for Ellesmere-øya. Igjen ved Framhavn sto et minnekors for legen, Johan Svendsen, som hadde begått selvmord og hadde fått en våt grav.



    1899-1902

    Den andre Fram-ferden var planlagt å vare i tre år, men den ble borte i fire. Dette forårsaket naturligvis en del engstelse hjemme. Tre vintre ble tilbrakt ved sørkysten av Ellesmere-øya, først i Havnefjord - ved siden av Grisefjord – og så i Gåsefjord ved sørvesthjørnet av Ellesmere. Da isen sommeren 1901 ikke tinte nok i Gåsefjord til at ekspedisjonen kunne slippe ut, ble en fjerde vinter et nedslående faktum.

    Dessverre døde én til av besetningen i oktober 1899 av sykdom. Det var Ove Braskerud.



    Vitenskapelige resultater

    Raskt og effektivt ble lange sledeferder gjennomført over et stort område i løpet av de fire årene. Ukjente og ikke kartlagte områder av Ellesmere-øya, Amund Ringnes-, Ellef Ringnes- og Axel Heiberg-øyene (oppkalt etter ekspedisjonens sponsorer) ble kartlagt, totalt ca. 150 000 km² - et område på størrelse med sør-Norge. Mange av de norske stedsnavnene ble senere offisielt tatt i bruk. Landet ble annektert av Sverdrup i kong Haakons navn, men den norske regjeringen fulgte ikke opp. I 1925 proklamerte Canada sektorprinsippet. Dette betydde at alt land beliggende mellom Canadas øst- og vestgrenser og Nordpolen skulle tilhøre Canada. De av Sverdrup-ekspedisjonen oppdagede og kartlagte områdene gikk over til Canada uten offisielle protester fra Norge. I 1930, like før Sverdrup døde, ble han tilkjent en sum penger av den kanadiske regjeringen for sitt vitenskapelige arbeid under Fram-ferden.

    De vitenskapelige resultatene var sensasjonelle. Tusenvis av planteprøver, 2000 glass med virvelløse dyr, store mengder plankton, stein og fossiler, data om is, temperatur, jordmagnetisme og andre fenomen gjorde at det tok mange år før ekspedisjonsresultatene ble ferdig analysert og publisert. I 1919 ble fire bind publisert og et bind til kom i 1930. Til sammen besto verket av 39 avhandlinger.



    Hjemover

    Tidlig i august 1902 ble det til slutt mulig å få Fram ut av isen og de 14 resterende ekspedisjonsmedlemmene ankom Norge 18. september. Nok en gang hadde Fram gjennomført en bemerkelsesverdig pionerekspedisjon og kommet trygt hjem igjen.



    Frams rute 1898-1902:

    23. JUNI 1898
    NORGE
     
    EGEDESMINDE
     
    GODHAVN
     
    UPERNIVIK
    18. AUGUST 1898
    PIMØYA VED ELLESMERE
    SOMMEREN 1899
     
    JONESSUNDET
    HAVNEFJORDEN
    SKREIA
    1. SEPTEMBER 1899
     
    HAVNEFJORDEN
    MOSKUSFJORD
    VÅREN 1900
    AXEL HEIBERG-ØYA
    AUGUST 1900
    GÅSEFJORDEN
    MARS 1901
     
    RINGNESØYENE
    KONG CHRISTIAN-ØYA 
    NORTH CORNWALL
    NORTH DEVON
    GRINNELLØYA
    VINTEREN 1901
    SOMMEREN 1902
    BEECHEYØYA
    MELVILLEBUGTEN
    18. SEPTEMBER 1902
     
    UTSIRA
    STAVANGER
    KRISTIANSAND
    LARVIK
    KRISTIANIA