Gjøa settes i stand

    Gjøa restaureres våren 2017 av Hardanger Fartøyvernsenter. Les deres blogg om arbeidet her.
    Gjøa settes i stand

    Blogginnlegg 10. januar 2017

    nvp-bilder_page_24_image_0001_large.jpg
     

    I en ukes tid har fem håndverkere fra Hardanger Fartøyvernsenter vært i gang med det som skal bli en større tilbakeføringsoperasjon på Gjøa. Hardangerjagten som Roald Amundsen brukte da han som første mann fann veien gjennom nordvestpassasjen. Det skjedde fra 1903 til 1906 og det var i den tid det fortsatt var mye is i polare farvann, og man nesten hadde gitt opp håpet om å finne en åpning fra Nordatlanteren og over til det nordlige Stillehav. Gjøa kom igjennom og endte opp i San Fransisco hvor hun i 1909 blei landsatt og utstilt i Golden Gate Park. Etter som årene gikk var ikke Gjøa lengre dagens nyhet og stille og rolig forfalt fartøyet. På 1930-tallet begynte man en istandsetting, som stanset helt opp da verdenskrigen kom. I 1947 fortsatte man arbeidet, men uten å satse mer på arbeidet enn at skroget så korrekt ut. Spantene man satte inn fra vannlinjen og opp var heller mangelfulle, og  sto med stor avstand. Disse redwood spanteringene står fortsatt i båten og ses som mørke seksjoner blandt spantene Djupevåg båtbyggeri fra Hardanger satte inn da Gjøa blei hentet hjem til Bygdøy på 1970-tallet, 100 år etter at den var bygd. Knut Skaala på Nes utenfor Rosendal bygde Gjøa fra april til oktober i 1873. Det gikk unna den gangen.


    Etter at Frammuseet overtok Gjøa fra Norsk Maritimt Museum har Gjøa fått eget hus på lik linje med “Fram”. Fartøyvernsenteret har i et par omganger hjulpet museet med å flytte båten og rigge henne opp igjen inne i det som sannsynligvis blir siste hvilested. Vi tilbakefører for tida skroget tilbake uten å fjerne noe av det som allerede er gjort. Vi tilfører ny materiale slik at skroget skal tåle å stå i museet uten å synke sammen pga. gravitasjonen og for å få fartøyet til å framstå slik det var da Amundsen & Co seilte gjennom nordvestpassasjen. I denne bloggen vil vi framover fortelle litt om dette arbeidet.

    oct2376.jpeg
    Etter mange år i Golden Gate park hadde ikke Gjøa det så godt. Her et bilde fra før istandsettingen i USA i 1947.


    dsc_2615_large.jpg
    I 2012 fikk Gjøa sin siste ferd. Her løftes hun inn i sitt eget hus ved Frammuseet.


    gjoa_rest_large.jpg
    Gjøa der hun står inne i museet i dag.

     

    Blogginnlegg 11. januar 2017

    gjc3b8a-i-fjc3a6ra_large.jpg
    Gjøa landsettes i 1909


    Mens det regner og blåser utenfor går vi tørrskodde inne i Gjøa-huset og er så altfor varme. Stillongsen har jeg hengt fra meg på stillaset sammen med ullskjorte og vinterjakke. Her er lunt og godt, og stemningen er god. Da jeg spurt Kamilla hvordan det går med “ishuden” svarte hun det som står i overskriften for dette innlegget. “Fram” står som kjent i nabohuset og går slett ingen steder.

    I løpet av dagen jobbet Ole Marius og Paul seg akterover i full fart med det første laget med disse 10 mm tykke bordene som de skrur fast til huden. Halsende etter kommer Kamilla og Mads med neste lag og dette skal ikke bare skrus, men limes fast til det første laget også. Det er jammen meg godt vi har batteridriller til å skru dem fast med, for vi har snart brukt opp 10 000 skruer allerede. Siden Ole Marius og Paul er ferdig med det første laget har de begynt forut og kapper til og tilpasser lag nummer 3. Da mangler kun ett lag med tynne bord når de er ferdige. Det blir ikke i løpet av denne uka!


    dsc9080.jpeg
    Ole Marius og Paul er her i gang med lag nummer 3 på babord side av skroget.

    Da jeg var på hjemmebane for en god stund siden fikk jeg med meg et fotoapparat av fartøyvernkonsulent Ørjan. Han prakket på meg et skikkelig kamera med flere linser, og jeg syntes det var helt storveis. Kanskje ville jeg klare å ta noen klare bilder etter hvert. Nå et halvt år seinere kikket jeg ned i fotobagen og der fant jeg jammen meg et vidvinkelobjekt. Så for første gang har jeg nå byttet objektiv, og når det først var gjort måtte jeg jo ta noen bilder med det. Plutselig fikk jeg med personen som jobbet nede ved kjølen og han som sto på stillaset og når jeg stilte meg aktenfor Gjøa fikk jeg med hele hekken. Jøje meg, dette var toppers.

    While I was home in Hardanger, some time ago, one of the Ship Preservation Consultants, Ørjan, gave me a DSLR camera. This was a really good camera with a bunch of lenses, and I thought it was fantastic. Perhaps I would eventually be able to take some clear pictures. Now, 6 months later, I looked down into the bag and to my great surprise, found a wide-angle lens. For the first time, I changed the lens. Once that was accomplished, of course I had to take a few photos. Suddenly, I could get the person working down at the keel AND the guy who was standing up on the scaffolding in the same picture. And, When I positioned myself aft of Gjøa, I could fit in the entire transom. Holy cow, this was terrific!


    dsc9076.jpeg
    Babord side er kledd med tynne bord.


    Utover å leke fotograf har jeg holdt meg inne i båtens buk hvor all innredning nå er fjernet. På bildet ligger den som en haug framme i baugen. Etter lunsj fikk jeg hjelp av de andre til å få den ut av båten og helt ut på plassen utenfor. Da kunne jeg bevege meg rundt i båten ganske bra.


    dsc9088.jpeg
    Bildet er tatt aktenfra dørken av skipperlugaren og framover. Innredningen i mannskapslugaren ligger i en haug helt forut.


    Alle bjelkene som ligger inne i båten blei lagt der den gangen Gjøa blei flyttet inn i huset. De var del av et rammeverk som stivet opp båten. Noe seinere skal det ligge kraftige bjelker noe høyere opp enn disse bjelkene gjør, omtrent i vannlinjehøyde, og plasseringen av dem fikk jeg merket opp i dag. I morgen vil jeg starte med et arbeide jeg ikke ser spesielt fram til, men som må gjøres for at resultatet skal bli så godt det lar seg gjøre. Bjelkevegerens løp går fra den ene knekken til den andre. Det må la seg gjøre å fjerne treverk og lage et fint løp. Ulempen er at det er bolter som stikker ut i alle retninger. Vi får se hvordan det går.

    Blogginnlegg 18. januar 2017

    gjc3b8a-sliskes-pc3a5-plass_large.jpg

    Gjøa sliskes opp i Golden Gate Park i San Fransisco i 1909

     

    De første fjorten dagene i januar var den yngre garde av arbeidslaget i sving med Gjøa. Vi er totalt 10 personer som utfører oppdraget, og har da delt oss i to leire. De yngre og de eldre, delt inn etter om man er født før Gjøa kom tilbake til Norge i 1972, eller etter den tid. De som er på jobb i denne uka har grått eller grånende hår og en pannelugg som trekker seg lengre og lengre opp på skallen. Det er en rutinert gjeng! Vi har fortsatt arbeidet som de yngre startet opp, nemlig å kle skroget med fire lag 10 mm tykke bord. Enkelte undrer over denne teknikken og om det virkelig var slik ishuden var lagt. Det er det ikke; det er noe vi har funnet på. Da Gjøa seilte gjennom nordvestpassasjen var skroget dekket med 3” tykk ishud av eikeplanker. Vi har vurdert det slik at det vil være rimelig hardt for skroget om vi skal bøye såpass tykke planker utenpå et nokså skjørt skrog. Ved å skru og lime disse tynne bordene utenpå skroget, og deretter legge et lag 1 1/2” bord i korrekt retning vil vi ha bygd opp disse tre tommene. Gevinsten i tillegg til at det er enklere, raskere og mindre påkjenninger er at det blir en sterk konstruksjon som vil støtte skroget når hele oppdraget er utført. Gjøa skal stå uten støtter under buken når vi er ferdige. Da vil et slikt skjold, sammen med støtter og bjelker innvendig, motvirke at skroget synker sammen.

     

    dsc9113_large.jpg

    Babord side har fått alle fire lag med tynne bord.

    dsc9104_large.jpg

    Per Michael studerer Gjøas skrog

    dsc9105_large.jpg

    Arild kapper borda i toppen, slik at de legger seg fint under barkholtet.

    Mens våre fire makkere er i gang med ishuden er Thomas og jeg i gang inne i skroget. Her finnes det pr dags dato ikke garnering eller innmat, og det er vår jobb å bøte på. I en del timer har vi slettet spanter slik at ingen stikker seg fram, og det er interessant å se hvordan de forskjellige treslagene er ulike å jobbe med. Oregon pine spantene helt forut er rimelig sprø og sender ut en deilig og særegen lukt når vi høvler i dem. Furuspantene som Djupevåg båtbyggeri satte inn på 1970-tallet er som furu generelt, mens redwood spantene som amerikanerne satte inn i 1947 blir til støv når man høvler i dem. Etter en stund er det støvete og fælt inne i buken av Gjøa og støvmaskene er farget mørke røde på utsiden. Det er ikke sundt å puste inn slikt trestøv!

    I dag har vi forberedt arbeidet for å legge inn en bjelkeveger og fortsatt ved å merke opp livholtet. Livholtet skal bestå av tre tykkere planker i livet av båten, altså i kimingen der bunnen krummer og går over til å bli fribord. Disse livholtsplankene ligger over skjøtene i spantene og blir en skikkelig langskips forsterkning.

    dsc9124_large.jpg

    Thomas slanger seg oppetter spantene for å sikte på løpet av slettestokken. Vi finner løpet av livholtet.

    Etter en arbeidsøkt på 10 timer har Arild disket opp med middag, og nå har kvelden kommet. Hyggelig latter fra de gråsprengte skipstømrerne høres innenfra stua, så jeg får gå inn og mingle litt før vi tar kvelden. Morgendagen vil nok bli ganske lik dagen i dag, i alle fall arbeidsmessig.

     

    Blogginnlegg 21. januar 2017

    amundsen2_large.jpg

    Gjøa i Golden Gate Park

    Gjøa levde et normalt liv som Hardangerjakt fra den blei bygd i 1873 og fram til Roald Amundsen kjøpte den i 1901. Han hadde helt andre planer med fartøyet enn å frakte fisk og varer langs norskekysten. Som vi vet forsterket han Gjøa og seilte vestover for å finne den berømmelige nordvestpassasjen. Den nordlige sjøveien fra Atlanterhavet til Stillehavet. Mange hadde prøvd å finne den tidligere, og alle hadde måttet gi tapt. Amundsen oppnådde drømmen sin og i 1906 seilte han og de andre seks om bord Gjøa sydover langs det nordamerikanske kontinentet. 33 års tjeneste var over for Gjøa. 33 år i all slags vær og mangslungent farvann var tilbakelagt, og sannsynligvis var fartøyet fortsatt i brukbar stand. Årene fra 1906 og videre framover, hvor slitet var over og Gjøa skulle vises fram og leve et rolig liv, har vært de hardeste å gjennomleve. I solfylte og avslappede San Fransisco sto Gjøa på land fra 1909 til 1972. Det trivdes hun dårlig med og forfalt så kraftig at en omfattende istandsetting blei påbegynt før Den andre verdenskrig og avsluttet i 1947. Nok en gang kunne Gjøa funkle i noen år, før forfallet på land tok tak. I 1972 hadde amerikanerne fått nok av Gjøa og Gjøa fått nok av de amerikanske forholdene. Skroget blei spadd fram og løftet ut av parken.

    gjoa_920x920_large.jpg

    Gjøa er spadd fram fra parken i San Fransisco og er klar til å fraktes hjem til Norge i 1972

    images_large.jpg

    På dekk av “Billabong” seilte Gjøa sin siste seilas. Fra USA til Norge.

    Etter at Gjøa ankom Bygdøy fortsatte livet slik det var i San Fransisco. Kun omgivelsene var annerledes. Tilværelsen fortsatte utendørs, og på land. Gjøa var igjen i dårlig forfatning og Djupevåg båtbyggeri fikk oppdraget med å gi Gjøa en ansiktsløfting. I de neste 40 årene sto Gjøa ute på Bygdøy og forfalt stille og rolig. Alle som gikk forbi kunne se henne, men få la merke til fartøyet. Et tiår inn i 2000 fikk Frammuseet Gjøa fra Norsk Maritimt Museum og ville gjøre litt mer stas på henne. Et hus blei bygd, og fartøyet løftet inn i huset.

    i-lufta-small_large.jpg

    I 2012 fikk Gjøa sin siste ferd. Her løftes hun inn i sitt eget hus ved Frammuseet.

    Der står Gjøa nå i det jeg antar blir siste hvilested. Vi fra Hardanger Fartøyvernsenter er i gang med en tilbakeføring så godt det lar seg gjøre for at Gjøa skal kunne stå trygt i huset uten å sige sammen. Mange skuelystne går rundt oss i dette flotte utstillingslokale, og her vil vi være i de nærmeste månedene. I neste blogginnlegg vil jeg fortelle litt mer om selve arbeidet som skal gjøres.

    dsc9136_large.jpg

    Arild reinskjærer de tynne bordene som er deler av den nye ishuden.

     

    Blogginnlegg 22. januar 2017

    gjc3b8a-og-amundsen-i-parken_large.jpg

    Roald Amundsen i Golden Gate Park hvor han besøker Gjøa

    I tre uker har vi nå vært i gang med første steg for å tilbakeføre “Gjøa” til det utseende hun hadde da Roald Amundsen & Co seilte henne gjennom nordvestpassasjen. Så langt har vi skrudd og limt 10 mm tynne bord i flere lag utenpå  skroget. Deler av undervannsskroget er gammelt og rimelig løent, mens alt overvanns er av nyere dato. Slik blir det ofte med gamle trefartøy. Treverk som er utsatt for sol og regn går i oppråtnelse, mens det som er eller har vært neddykket i sjøvann holder lengre. Etter 108 år på land er også det som tidligere var neddykket i sjøvann dårlig, men vi lar det bli i fartøyet. Utenpå skroget fikk Amundsen Tromsø skibsverft til å legge 3” ishud, altså eikeplanker, fra kjøl til barkholt. For å stive opp skroget slik at det kan stå oppreist i mange år framover har vi delt opp ishuden i flere lag og legger lagene i forskjellige retninger og limer og skrur dem sammen. Da får vi en slags heldekkende kryssfinér utenpå skroget som vil ligge som et korsett og støtte skroget.

    dsc9162_large.jpg

    Midtspantet på Gjøa. Alt som er farget rødt og gult skal tilføres i denne omgang.

    Utenpå de tynne bordene legger vi et lag med 1 1/2” planker i den korrekte retningen, slik at skroget vil fremstå som om det ligger 3” planker utenpå huden. På babord side er vi klare til å begynne dette arbeidet, mens styrbord side fortsatt mangler det siste laget.

    Som tidligere nevnt er vi ett “ungdomslag” og ett lag med mer rutinerte herrer. De yngste er fulle av kraft og vitalitet og må derfor ta den tunge oppgaven med å legge garnering, dvs den innvendige huden, mens vi som er rutinerte og har diverse fysiske skavanker får holde på utvendig. Det mener vi er en grei ordning.

    dsc9152_large.jpg

    Arild, på eldrelaget, må ta hele kroppen i bruk for å presse det 10 mm tykke bordet på plass.

    Som du vil se av tegningen er det i tillegg til garnering og ishud i rødt, markert en del tømmer og knær i gult. De kraftige bjelkene som går tverrskips ligger an mot garnering og spant ganske i vannlinjehøyde. Bjelkene festes til skroget med treknær og smidde jernknær samtidig som det går støtter fra kjølsvin til dekksbjelker. Alt skal tilpasses og boltes til hverandre og skroget. Når alt dette er på plass skal konstruksjonen motså gravitasjonen og ikke isen, slik det var en gang. Det kommer til å bli heftig å se disse tingene på plass, samtidig som det gjør ferdsel gjennom båten ganske vanskelig. Høyden over disse bjelkene i rommet vil være omtrent 1,5 meter. Det blei nok satset mer på å klare å gjennomføre prosjektet enn på komfort om bord.

    Eldrebølgen har nå vart i 1 1/2 uke, og  Gjøa venter nå på 2 uker med adskillig mer hormoner i sving. Det skal bli godt med en liten pause!

    dsc9155_large.jpg

    Peter høvler litt på bordene for å få det neste laget til å legge seg fint utenpå barkholtet.

     

    Blogginnlegg 25. januar 2017

    nvp-bilder_page_22_image_0004-1_large.jpg

    Gjøa i hele sin lengde. Her etter at den har ankommet Nome i Alaska

    Når vi nå har fokus på Gjøa er vi nødt til å gå inn i de gamle protokollene for å finne ut hvor store dimensjoner de diverse skrogdelene har hatt. I alle fall som som mangler om bord. I den forbindelse oppdager vi at Gjøa er oppført i de gamle protokollene til å være 63 fot lang over dekket. Et sted på internett har jeg lest at Gjøa er 70 fot lang, uten at det står nevnt om det er over dekk eller i full lengde. I dag morges målte Kasper & Co lengden over dekket til å være 19,8 meter. Det er etter dagens føtter 65 fot. Man skal holde tunga beint i munnen når man snakker om de gamle målene. De norske tommer og føtter har forandret seg og blitt korrigert med jevne mellomrom. Før 1875 var en norsk fot 31,375 cm, og blei kortet noe ned i 1875. I 1959 gikk man over til å snakke om engelske fot som er 30,480 cm.

    img_8988_large.jpg

    Alle målene om bord er i bygningsbeskrivelsene til Det Norske Veritas skrevet ned i norske fot, med unntak av boltedimensjonene som står i engelske fot.

    I protokollene står altså Gjøa målt til 63 fot. I engelske fot blir det nesten 65 fot. Måler vi lengden fra forkant stevn til akterkant topprekke får Gjøa en lengde på 68 fot etter målestokken de brukte i 1873 da den blei sjøsatt og 70 fot etter våre engelske fot. Det forklarer altså alle disse store svingningene i Gjøas lengde.

    For noen år siden intervjuet jeg noen fartøybyggere i Hardangerfjorden og en av dem hadde kommet litt skeivt ut å kjøre da en kunde hadde bestilt et fartøy på 49,5 fot. Fartøybyggerne gikk med norske tommestokker mens resten av samfunnet hadde gått over til engelske fot og tommer. Dermed fikk kunden et fartøy som var lengre enn han hadde bestilt. Det høres ikke så værst ut, men eieren kom da i kluss med regelverket. Var fartøyet over 50 fot var det andre krav til sertifisering osv. Som alltid er det godt å bruke samme målestokk om ting skal bli vellykket. Om bord i “Vasa” i Stockholm har man funnet syv tommestokker. Alle med forskjellige tommer. Nå må dere ikke dra den slutningen at det forklarer hvorfor Vasa gikk rundt altså!

    img_9189_large.jpg

    Om vi skulle bruke disse som målestokk, så vil lengden på Gjøa variere kraftig

     

    Blogginnlegg 29. januar 2017

    gjc3b8a-i-gjc3b8ahavn_large.jpg

    Gjøa i Nordvestpassasjen./"Gjøa" in the Northwest Passage.

    Klokka har ennå ikke rukket å bli syv om morgenen når fem personer sniker seg inn på Frammuseet. En person låser døra og en annen går kjapt inn for å slå av alarmen. Inne i museet er det nesten like mørkt som utenfor. Det er som å være med i filmen «En natt på museet», og foran oss ruver en av dinosaurene i polar sammenheng. Polarskuta «Fram» fyller den store hallen vi har kommet inn i, og den er et mektig syn. På fritiden har jeg brukt mange timer om bord og har latt meg imponere av det flotte håndverket. Når man samtidig vet at verftet til Colin Archer, hvor «Fram» er bygd aldri fikk installert elektrisk strøm er det nesten utrolig hva man har fått til. De fem personene som er inne i museet, før resten av Oslos befolkning har tenkt på å stå opp, har ikke tid til å drømme seg bort inne hos «Fram». De tar «Nordvestpassasjen» under bakken, og går over til Gjøa-bygget. Her kjenner de etter hvert hver minste lyd som avspilles i utstillingen og ikke minst har de blitt kjente med «Gjøa». I tre og en halv uke har de jobbet med å legge et styrkende skall utenpå skroget av den gamle hardangerjakta som fant veien gjennom den virkelige Nordvestpassasjen.

    fram_large.jpg

    Når vi sniker oss inn i museet om morgenen støter vi rett på den mektige polarskuta Fram. /As we sneak into the museum, we see the mighty polarship “Fram” right in front of us.

    Skallet er lagt på som første halvdel av ishuden, og de fem som utgjør «ungdomslaget» har beveget seg inn i «Gjøa». Der har Thomas og Morten fra «gamlegutta» gjort klart til at bjelkevegeren kan stikkes ut, altså lages, og legges på. Kasper har laget en mal av bjelkevegerens fasong, slik at den vil legge seg etter kurven som er streket opp inne i båten. Fra nå av vil det ikke komme en eneste bein planke på skroget hverken innvendig og utvendig. Hver eneste planke må skjæres og høvles i fasong. Det er et tidskrevende håndverk.

    gjc3b8a-steaming-av-bjelkeveger_large.jpg

    Mads sjekker at steamapparatet fungerer som det skal./ Mads makes sure that the steam is finding it’s way into the steambox.


    Bjelkevegeren om bord på Gjøa var originalt 4 ½’’ (11,5 cm) tykk og 9 ½’’ (25 cm) bred. Det er en rimelig heftig planke å bøye på plass når man bygger et nytt skrog. Når vi nå skal gjenoppbygge skroget innvendig har det vært utenkelig å skulle jobbe med så kraftige dimensjoner. Først og fremst er Gjøa en gammel dame, som vi må betrakte som beinskjør. Dernest har vi nesten ikke bevegelsesrom under dekk. Når Gjøa blei bygd var skroget åpent og plassen hvor bjelkevegeren skulle bøyes på var lett tilgjengelig. Når har vi dekksbjelker og dekk over oss, og bare det å få en 10 meter lang planke om bord og ned i båten er en utfordring. Derfor har vi bygd bjelkevegeren i to lag, som til sammen tilsvarer de originale målene. Vårt mål er å få Gjøa til å se likedan ut som hun gjorde, selv om alt vi gjør nødvendigvis ikke er laget på samme måte. Vi tror allikevel folk flest som kommer ned i båten vil få en autentisk opplevelse av det de ser.

    fc3a5-bjelkevegeren-om-bord_large.jpg

    Det er tungt å få bjelkevegeren om bord og ned i rommet./It is hard to get the beamshelf on board and into the hull.

    Framover nå vil «ungdomslaget» være opptatt med å planke opp skroget inne i båten. I de periodene hvor «gamlegutta» er på jobb vil vi dekke det utvendige skroget med planker. Jeg gleder meg allerede til å komme i gang.

    bjelkeveger_large.jpg

    Bjelkevegeren bøyes og presses på plass./The beamshelf is bent and forced into place.

     

    Blogginnlegg 03. februar 2017

    ra-f000087_1055469765_large.jpg

    Båtbygging med moderne verktøy kan være en støvete affære. Nå som vi skal legge garnering er det viktig at plankene får anleggsflate på flest mulig spant. Da Gjøa blei satt i stand på 1970-tallet var det aldri meningen at det skulle legges inn garnering. Derfor har man heller ikke vært så opptatt av at innsiden av spantene er helt på linje. Selv om det ser overraskende bra ut er det enkelte kanter, og enkelte spanter, som må trimmes for at garneringsplankene skal ligge godt nok. Ungdomslaget, som jobber inne i Gjøa, er akkurat nå i gang med å slette spantene med elektriske høvler. Støv og spon slynges ut og gjør tilværelsen lite hyggelig inne i båten. I tillegg må vi passe på at støvet blir inne i båten, og ikke spres rundt i museumslokalet hvor det finnes mye sensitivt elektronisk utstyr. Derfor må alle båtbyggerne bruke støvmasker under arbeidet. Helst skal vi bruke briller også, men når man puster i støvmaska dogger brillene opp med det samme. Derfor hender det at man velger det nest beste og går uten briller.

    sletting-av-spant_large.png

    Tre båtbyggere i støvet jobber med slettestokken

    Når vi sletter spantene bruker vi en slettestokk, dvs. en lang, kraftig og fin list. Oftest går vi tre personer på lista, en mot hver ende og en på midten. Når vi trykker den inn mot spantene legger den seg i en fin kurve. Ligger den an mot noen spant og svever utenfor andre må vi fjerne treverk på de spantene som lista ligger an mot. Derfor slår vi merker på de spantene og områdene hvor treverk skal høvles vekk. En vannrett strek betyr at i dette området skal det høvles, mens de loddrette strekene forteller oss hvor mye treverk som må fjernes. Én strek er to millimeter, to streker fire millimeter osv. Etter å ha merket på spantene i hele fartøyets lengde startes høvlene og støvhelvetet på nytt. Det er spesielt redwood spantene som støver så fælt. Våre forfedre, som bygde Gjøa, slapp å bruke både elektriske maskiner og støvmasker. Ifølge vår kollega og høvding innenfor båtbygging i Norge, Kristian Djupevåg, er det derfor de klarte å bygge fartøyene så raskt. De slapp å tenke på strøm og elektriske kabler, maskiner som trengte vedlikehold eller rett og slett ikke fungerte. De brukte øks og skarøks, og fjernet spon i flak. Ganske stille gikk det for seg også. Våre elektriske høvler fra Japan hyler og skriker like ille som jeg forestiller meg at kamikasepilotene gjorde på vei mot målet.

    paul_large.png

    Paul prøver å fange støv

    I løpet av dagen i dag kommer spantene over livholtet, altså over den skarpe kurven i spantene som er skillet mellom bunn og skuteside, til å være ferdig slettet. Da går det ikke så lang tid før de første garneringsplankene kan bøyes på plass. Men aller først, her må støvsuges og ryddes opp!

    kamilla-puster-ut-etter-sletting_large.png

    Kamilla puster ut etter en økt

     

    Blogginnlegg 08. februar 2017

    gjc3b8a_large.jpg

     


    Før vi gikk i gang med arbeidet på Gjøa, gjorde vi en jobb med å fotografere hele skroget. Dette har vi gjort med et vanlig godt speilreflekskamera med vidvinkelobjektiv. til sammen 151 bilder ble satt sammen til en 3D modell i programmet Agisoft Photoscan. I utgangspunktet er det et program brukt mye av arkeologer, men fungerer også veldig bra til båter! Trykk på linken under,  du kan da bevege modellen og zoome deg inn på områder på skroget!

    https://sketchfab.com/models/b931983c7d254cb79e64171cf5158c4d/embed

    vinter-i-gjc3b8ahavn_large.jpg

     

    Utenfor blåser det kald nordavind. Blant materialstablene og fykende snø finner jeg Arild og Peter der de er i gang med å skjære ut og høvle til ishud. De ser kalde og forfrosne ut, så jeg tviler ikke på at de har ishud.

    dsc9305_large.jpg

    Peter har tatt på seg engangs kjeledress for å beskytte seg mot den kalde inden/Peter dressed in a cheap suit to get protection from the ice cold wind.

    I forrige periode merket Thomas og jeg opp plankeløpet på dette siste laget med planker, som også vil bli synlig for all framtid. Arild og Peter har laget seg en mal av fasongen, sånn at vi slipper å jage, altså tvinge bordene i fasong. Da har de hektet noen bord til skroget tett oppunder streken. Disse er forbundet med hverandre og kan løftes ned som en lang og skjør list etter at de har satt sine merker på bordene. For hver alen, sånn cirka 60 cm, tar de mål fra malbordet og opp til streken. Alle målene blir skrevet på malen fortløpende sånn at det ikke er tvil om hvor målet er tatt hen. Etter at målene er skrevet på, og vinkelen fram mot stevnen er streket opp løsner de malen og tar den med seg ut på plankestabelen. Det er nå ishuden umiddelbart slår til. Inne i hallen hvor Gjøa står er det nemlig varmt og selvsagt vindstille. Temperaturforskjellen er så stor at både Arild og Peter var gruske i halsen allerede etter første arbeidsdag.

    dsc9310_large.jpg

    Arild in action.

    Blant alle plankene er det ingen problemer med å finne flotte planker som passer til det de har behov for. Plankene fra Materialbanken, Alvdal Skurlag, er av super kvalitet og mange av dem kvistfrie selv om de er oppi 10 meters lengder. Nå er jeg ofte skeptisk til kvistfrie materialer da jeg umiddelbart skjønner at planken er tatt langt ute i stokken og består av mye jeitved. Gjøa skal ikke på sjøen og blir ikke utsatt for naturens elementer. Det er derfor ingen fare for at plankene vil bli angrepet av råte, så derfor er disse kvistfrie plankene helt supre. De er myke og lette å bøye på plass.

    Fra malen overfører Arild og Peter målene fra malen og får en hel del punkter på planken. I punktene slår de trådspiker og bøyer en list inn mot spikrene og setter den fast. Dermed får de planker som er svakt S-formet i forskipet, for de har begynt høyt oppe i fribordet, og bananformede planker midtskips og lengre akter. Plankene lages 21 cm brede midtskips og ca. 17cm i endene. Det ser alltid så harmonisk ut når plankene smalner av mot endene synes jeg.

    dsc9326_large.jpg

    Selv med sterke lesebriller har Thomas problemer med å se streken. På tide med sterkere briller?

    Thomas er også i gang med en planke til ishuden. Den står mer eller mindre loddrett, rett aktenfor stevnen. Ut fra gamle bilder kan vi se at det står to planker slik og dekker endene av ishuden. Det ville jo ikke vært så bra om plankene skulle løpt fram til stevnen og avsluttet i spisser. Da kunne isen fått tak og revet dem i stykker. Om det ikke hadde vært for stevnjernene da. Gjøa, og andre ishavsskuter var gjerne jernbeslått over stevnen med kraftige smidde beslag. En dag kommer det kanskje slike igjen på Gjøa også. Jeg håper i alle fall det.

    dsc9321_large.jpg

    Ole Marius fester “spunningslista”

    Nede mot kjølen er Ole Marius i gang. Han er helt klart den yngste på laget, og hører i grunnen med på ungdomslaget. I stedet for å følge lagenes 2 ukers rytme har Ole Marius kortere uker og jobber hver uke. Han er en såkalt løsgjenger. Langs hele kjølen er han i gang med å forme til og feste en kraftig list, som ishuden kan ligge mot. Normale hudplanker passer jo inn i en fals i kjølen, mens denne huda som sitter utenpå selve skroget ender litt i løse lufta. Derfor lager han en bedre avslutning utenpå kjølen.

    På stillaset aktenfor Gjøa har jeg oppholdt meg, og lager nå et ekstra lag med planker også der. Underspeilet av slike jakter har allerede to lag med planker; først et liggende og ytterst et stående lag. Ut fra fotografier har vi tolket det dithen at speilet nå er kledd med et tredje lag hvor plankene ligger i viftefasong.

    dsc9332_large.jpg

    Speilet er kledd med nok et lag planker og her slettes det av.

    Litt rundtomkring finner vi Per-Michael. Han er lagets eldste og en som hjelper til både her og der. Han er aldri vanskelig å be om hjelp fra, og i ledige stunder koster og rydder han rundt oss. En topp kar å ha på laget. På slutten av dagen hjalp han Arild med å henge opp et par planker. Dette kommer til å bli saker!

    dsc9323_large.jpg

    Per Michael og Arild fester en planke i skroget.

    dsc9357_large.jpg

     

     

    Blogginnlegg 16. februar 2017

    gjc3b8a-i-tromsc3b8_large.jpg

    Bildet viser Gjøa klar til avseiling mot ishavet 11.mai 1892.

    For noen dager siden fant jeg «helt tilfeldig» et flott bilde av Gjøa. Det var tatt mange år før Roald Amundsen kjøpte henne og det vekket min interesse for hva de tidligere eierne hadde brukt Gjøa til. Da Roald Amundsen kjøpte Gjøa var hun gammel og vel brukt. Faktisk var både Roald og Gjøa 30 år gamle da de sammen seilte over Atlanterhavet, for å finne nordvestpassasjen. Denne turen som for Gjøa blei siste reis på egen kjøl. Gjøas treårige seilas med Roald Amundsen er vel kjent, mens de første 30 år ligger i skyggen. Her er noen få gløtt.

    I 1872 bestilte Asbjørn Sexe , ifra Hardanger, et nybygg av fartøybygger Knut Johannesen Skaala Nes. Året etter bygde Jøra-Knuten, som han blei kalt, fartøyet. «Gjøa» blei sjøsatt i 1873 og fikk navnet sitt etter Asbjørn sin kone. I liket med så mange andre fra Hardanger seilte han Gjøa som fraktefartøy i «Nord og Østersjøfart». Dvs. at han holdt fartøyet innenfor et område langs norskekysten, til Østersjøen og helt ned Brest/Engelske kanalen. I norske aviser kan vi følge med på innklarering og utklareringer og se hvordan Gjøa var i bevegelse. Det var vinterturer til nord Norge hvor man kjøpte torsk. Denne blei tørket på klippene og seilt sydover til Bergen. I april 1874 seiler Gjøa fra Bergen til Sverige med Sild og saltet fisk. Måneden etter kommer hun tilbake til Bergen, og har i mellomtida vært i Riga i Østersjøen. Der har hun fått om bord en skipslast Rug.

    gjc3b8a-postkort_large.jpg

    Gjøa malt som ny av F.M. Sørvig da hun var ny. Sexe laget og solgte postkort ut av maleriet mange år seinere da Gjøa var blitt kjent.

    Asbjørn Sexe og hans medseilere holdt det gående i ti år. Da var ulykken ute. Gjøa gikk på grunn utenfor Kabelvåg og Gjøa forliste i Lofoten. Vraket blei solgt til O.J. Kaarbøe i Svolvær. To år seinere solgte Kaarbøe vraket til Hans Christian Johannesen fra Tromsø for 700 kroner. Han fikk Gjøa satt i stand, for å bruke henne som fangstfartøy i ishavet nord om Norge og Russland de neste 16 årene. Hvert år blei fartøyet rustet ut i Tromsø, og fra mai til september/oktober fangstet Johannesen og hans mannskap på hvalross, kobber (sel), isbjørn og reinsdyr. År om annet kom de også tilbake med edderdun og narhval. I 1889 var de 14 mann om bord i Gjøa for å drive sin denne sommerfangsten. I løpet av de neste fire månedene fikk de om bord 50 isbjørn, 100 reinsdyr, 50 hvalross og 324 storkobber, samt flere tønner spekk.

     hje0211benedictisha_391386r_large_large.jpg

    H.C. Johannesen

    Johannesen ble kjent som en dyktig ishavsskipper og Gjøa fikk ry på seg for å være et godt fartøy. Nansen spurte ham til råds før Fram færden, og i 1900 leide han ut Gjøa til den svenske russiske gradmålingsekspedisjonen. Helmer Hansen, som deltok Gjøas ferd gjennom Nordvestpassasjen og Amundsen sydpolsekspedisjon deltok i denne gradmålingsekspedisjonen fra 1899 – 1900.

    Hvert år kan vi lese i lokalavisa i Tromsø når Johannesen tok Gjøa opp i ishavet og når de vendte tilbake. Hva de bedrev resten av året er ikke like klart. I 1889 står det dog at Gjøa er en tur i Lofoten hvor den leverer ved til brenne.

    I år 1900 averterer Johannesen Gjøa for salg, og Roald Amundsen slår til. For kroner 9 500,- blir han eier av fartøyet som blir verdenskjent noen få år seinere. I første omgang tester han ut fartøyet og gjør seg kjent med henne. I 1901 seiler Johannesen og Amundsen Gjøa på en siste fangsttur i nordisen, før Amundsen ruster henne opp for turen vestover. Det blir finalen, og det er som kjent resultatene i finalene som huskes. De innledende rundene ligger kun som et dust bakgrunnsteppe, selv om mange av de store kampene utspilte seg også der.

    gjoa900_large.jpg

    Gjøa som vi ser henne for oss i Nordvestpassasjen

     

    Blogginnlegg 23. februar 2017

    dsc9431_large.jpg

    I en ukes tid nå har det vært stor aktivitet inne i Gjøas skrog. Planke etter planke har båtbyggerne båret om bord og trædd dem ned gjennom lasteluka. Når plankene først har kommet ned dit er de ute av publikum sitt åsyn, men det betyr ikke at de ikke legger merke til at det skjer noe spesielt om bord. Det høvles, sages og ikke minst festes garneringen til spantene til et øredøvende bråk. Kraftige skipsspiker drives gjennom plankene og binder endene av plankene fast til skroget. Resten av planken skrus fast med lange franske treskruer. Det er da bråket virkelig tar av, for vi skrur dem inn med en muttertrekker. Den slår og skrur samtidig og for dem som kun hører lyden vil det minne om maskingeværskudd. For hver skrue kommer det en liten salve, og planken vrir på seg og legger seg fint inn mot spantene.

    dsc9424_large.jpg

    Kasper høvler en garneringsplanke

    Nå har jeg nevnt garnering som om alle forstår hva det er for noe. Før jeg gikk inn i skipstømrerfaget visste ikke jeg hva det var, og trudde det hadde med kaker å gjøre. Det kan det også ha og er da gjerne en bord som pynter opp kaka. I båter og fartøy er garneringa innvendige planker i skroget. I stålfartøy la man gjerne garnering for å holde lasta innenfor spant og tanktopp. Hvorfor denne innvendige huden har fått betegnelsen garnering vet jeg ikke. Snodig høres det ut i alle fall.

    dsc9460_large.jpg

    Nok en planke blir bøyd på plass inne i båten

    Her i Norge legger vi «alltid» rettsida, dvs den flaten av planken som ligger nærmest margen, inn i båten. Det betyr at hudplankene har margsida inn mot spantene, mens garneringen har margsida bort fra spantene. Dette er selvsagt av praktiske årsaker. Rettsida består da av mer råtebestandig kjerneved enn vrangsida. I hud og dekksplanker er det dermed mindre sjans for at plankene råtner mot spant og bjelker. Det er viktig når vi driver, altså tetter båten, med drev som blir pakket hardt ned i natenes kilefasong. Ligger disse plankene motsatt vei vil det være større sjans for plankene i å råtne i bunnen av natet slik at drevet får en åpen revne det kan drives gjennom.

    garnering-og-mads_large.jpg

    Mads in action

    I garneringa utnytter vi plankenes fulle bredde.  Inn i båten må garneringsplankene være skarpkantede og fine slik at de ligger tett sammen, men ut mot spantene godtar vi at de mangler hjørnene eller har vankant som vi kaller det. Når garnering med vankant ligger tett sammen på spantene får vi lange langsgående luftekanaler på tvers av spantene. Lufting er viktig for at treverket skal bevares lengst mulig. Derfor er det faktisk en god ting at disse garneringsplankene ikke er fullkantede.

    garnering-og-kamilla_large.jpg

    Kamilla fester garnering

    Kasper & Co formskjærer og høvler plankene slik at de er klare til å bøyes på plass om bord. Heldigvis går det helt fint å tvinge dem i fasong og vrid uten å steame mange av dem. Kun der det er mye vrid og bøy som skal til for å få plankene på plass varmer vi plankene med damp. Da blir de føyeligere, men det tar også ekstra tid. Hver planke må nemlig steames i én time pr tomme tykkelse. Å for å få slike 2 ¼’’ planker går det altså noe over to timer i et hett dampbad før den er mør og klar. Men altså, det gjør vi kun med de stiveste og staeste plankene. Hadde det enda vært like enkelt med oss mennesker. Etter noen timer i sauna ville kanskje den amerikanske presidenten jekket seg ned noen hakk han også.

     

    Blogginnlegg 25. februar 2017

    Ungdomslaget har nå pakket sammen sakene og reist hjem og gamlegutta er tilbake i manesjen. Det er (nesten) ingen konkurranse mellom de to lagene, for de holder på med forskjellige oppgaver. De yngre inne i båten, og de eldre utenfor.

    Den siste tida har Kasper skåret ut og høvlet til livholtsplanker, mens de fire andre har festet dem. De har stått på alle mann. Kasper for å ligge litt foran de andre, mens de på sin side har kjempet på for å ta igjen Kasper. Til slutt måtte Kasper gi opp og få hjelp av Paul til å mate gjengen inne i båten med planker. Nå er det kanskje noen som lurer på hva livholtsplanker er for noe, og det kan jeg prøve å forklare. I overgangen mellom bunnen av båten og fribordet slår skuteside en krum. Der krummen er på sitt krappeste har vi det vi kaller for kimingen. Det betyr «den ytterste randen» eller kurven. Innvendig i skroget i kimingen ligger et felt planker som vi kaller for livholtet. Disse er tykkere enn garneringen, som ligger både ovenfor og nedenunder livholtet, og da de også er boltet gjennom skroget fungerer de som en skikkelig forsterkning i kimingen, eller slaget eller livet, som det også kalles. Tre kraftige omfar, render med planker, har i løpet av de siste to ukene kommet på plass i kimingen. Nå høres ikke det spesielt imponerende ut, jeg skal innrømme det, men når hver plankerand er 40 meter og plankene er flere tommer tykke, så hjelper inntrykket litt. Det er jo ikke planker slik vi kjenner dem fra byggvarehandleren vi snakker om. Det er 6 – 10 meter lange planker med bark og naturlig fasong som skjæres ut i bredder som forandrer seg fra ende til annen. Siden jeg ikke har vært med på dette arbeidet er det lov til å si det; «jeg er imponert over hvor mye de har fått gjort i løpet av disse dagene på Bygdøy!»

    dsc9463_large.jpg

    Paul og Mads i arbeid med livholtet

    Samtidig som ungdomslaget pakker sammen sakene og avslutter jobben med livholtet, sitter jeg på sagaøya Island og leker med PC’en. Utenfor blåser regnet vannrett, og jeg er redd for at geysiren vi skal ut og se på etterpå ligger likedan. Kanskje ikke den beste dagen for sightseeing. Mens de andre fortsatt ligger under dynene sitter jeg altså her og surfer på nettet for å se hvordan de gamle brukte ordet livholt. I 1850 brukes ordet på samme vis som forklart, av Hasseldalens værft ved Grimstad. I aviser fra 1880-tallet brukes ordet livholt i enkelte sammenhenger om den ytterste planken i dekket. Det er den danske måten å bruke ordet livholt på, og det skaper litt forvirring når man bruker samme betegnelse om en kraftig planke to forskjellige steder om bord. For en del år siden spurte jeg min mentor Ingvald Vevik fra Kvinnherad om han kjente til at ordet livholt var brukt om denne planken i dekket. Det gjorde han ikke, men det ytterste natet i dekket kalte de for «livnatet».  Det må jo ha vært en sammenheng her.

    Vel, jeg tuller meg som vanlig bort i ord og uttrykk som jeg finner interessante. Jeg vil bare slå fast. Gjøas livholt ligger nå så godt som ferdig innvendig på spantene. Det er bare å snøre livreima og holde fasongen!

    dsc9497_large.jpg

    Kamilla konstaterer at den siste livholtsplanken i baugen er godt på plass


    Blogginnlegg 7. mars 2017

    no-nb_bldsa_npra1209_kroppa-2_large.jpg

    Etter en arbeidsperiode hvor vi legger planke etter planke på skroget har vi kommet godt inn i rutinene. Det er som om arbeidet klarer seg sjøl og vi slipper å tenke på hva vi holder på med. Det er i slike stunder man har tid til å kikke framover og planlegge neste steg. Kroppen gjør et stykke arbeide, mens hodet et annet.

    dsc9574_large.jpg

    Arild tar vinkelen som neste planke behøver for å passe ned på den som allerede er montert

    Det hodet mitt er i gang med å tenke på er motoren og ankerspillet til Gjøa. Motoren som Roald Amundsen satte inn i Gjøa i 1901 står i utstillingen ved Norsk Maritimt Museum, men er lovet bort til Frammuseet slik at den nå skal komme tilbake om bord. Det er virkelig flott og et steg i riktig retning. Den 13 HK store Dan petroleumsmotoren hører til om bord og før vi reiser hjem om noen måneder regner vi med at den er montert tilbake på nøyaktig samme plass som den tidligere sto. Uthugningene i kjølsvinet levner liten tvil om hvor det er.

    dsc9441_large.jpg

    Gjøas 13 HK Dan motor

    I magasinet til Norsk Maritimt Museum finnes også Gjøas originale ankerspill. Det er tilsynelatende større enn det som står på dekket pr i dag. Det stammer fra fartøyet «Sneklokken» og bare later som om det hører til om bord i Gjøa. Det gjør det altså ikke, og snart må det forlate skuta. Sist fredag viste konservator Ove Rostrup ved NMM meg veien ned i magasinet. Der, under et bord/hyllesystem lå ankerspillet. Jeg krøyp innunder bordet jeg også og mistet nesten pusten. Her var lufta så heit og tørr og det føltes som om jeg var langt inne i Sahara. Tørr luft er god når man skal ta vare på gjenstander, men du verden. Her var det ikke levelig for meg, og heldigvis heller ikke for råtesoppen. Ankerspillet har nemlig vært utsatt for angrep, og skadet, av råtesopp. Det betyr at det ikke kan monteres om bord sånn uten videre. Det er derfor hodet mitt arbeider med en plan for hvordan vi best kan sette spillet i stand uten å ødelegge det gamle slitte uttrykket. Det blir liksom ikke det samme om vi fjerner det gamle treverket og skifter det ut med nytt. Skulle spillet brukes hadde jeg ikke vært i tvil, men som museumsgjenstand skal det vises fram og ikke brukes. Allikevel må det være så sterkt at det tåler sin egen vekt samtidig som det skal tåle å stå på utstilling i mange år uten å falle fra hverandre. Selv om det høres enkelt ut er det faktisk en utfordring som vi ikke tar lett på.

    dsc9585_large.jpg

     

    dsc9578_large.jpg

    Ankerspillet slik det ligger på NMMs magasin

    I løpet av den timen jeg lå tett opptil ankerspillet og kokte stod Arild og Peter ute i den kalde trekken og skar og høvlet planker til ishuden. Når fasongen og vinklene på plankene passer er det en grei jobb for Thomas å henge dem opp og skru dem fast. I mitt fravær har Thomas huket tak i Martin, som hjelper til denne uka, for å få ham til å hjelpe til med å holde og bøye planken på plass. Så lett var det å erstatte meg at en ufaglært kan steppe rett inn i rollen. Jaja, sånn er det. Hver dag den siste uka har vi montert ett omfar. Et omfar er én plankelengde fra ende til annen på begge sider av båten, altså en hel runde med planker. Det betyr at det store åpne feltet hvor plankene skal ligge har minsket kraftig. En tur til nå, så skal det ikke være mange plankene som mangler. For ikke å løpe tørr for arbeid er det viktig at vi kommer opp med en god plan på ankerspillet. Planen skal godkjennes, materialer kjøpes inn, spillet fraktes over fra det ene museet til det andre, kanskje demonteres, bankes fritt for rustkaker osv. Jeg er spent på resultatet, og ser fram til å se det om bord!

    dsc9515_large.jpg

    Thomas fester et hjelpemiddel for å kunne kile planken på plass

    ankerspill_large.jpg

    Ankerspillet slik det så ut om bord i San Francisco omkring 1947

    dsc9518_large.jpg

    Peter skjærer ut en planke

     

    Blogginnlegg 14. mars 2017

    Samtidig som jeg vandrer rundt i den vestlandske fjellheimen holder «ungdomslaget» på med å legge garneringa fra livholtet og nedover. Tempoet er høyt, og da jeg når toppen tikker det inn en tekstmelding fra Kasper. «Bånn er snart nådd», det betyr at de snart har fått på plass alle garneringsplankene fra oppunder dekk og ned mot kjølsvinet. Seinere samme kveld «piper det i telefonen som en sjøsyk fiolin». Meldingen er ikke fra Knutsen, men fra Kamilla. «Du må nevne at den lille dansken spytter ut planker som en maskin» skriver hun. Jeg sender en tommel opp, og Kamilla svarer «Vi klarer ikke holde unna. Plutselig ligger det fire nye planker på dekk».

    kasper_large.jpg

    Kasper, som holder de andre oppe i et passende stressnivå

    «Den lille dansken» er Kasper som har satt sin ære i å fore de tre som fester garneringsplanker med nok å gjøre. Derfor følger han teknikken til de gamle fartøybyggerne fra Hardanger. De formet plankene etter erfaring og skjønn, og tullet ikke med å lage en mal som viser fasongen. Plankene skulle ut av hendene og opp på båten, jobben gikk gjerne på fast pris og da kaster man ikke bort tida med ekstra støttesteg. Det er ikke tvil om at det er effektivt, og når jobben går effektivt er det også motiverende. Vi jobber på timepris, men tempo i arbeidet er alltid motiverende så lenge det blir bra. Og kjenner jeg Kasper rett så blir dette skikkelig bra! I løpet av et par dager nå så er all garnering på plass. Det skal sies at vi hadde tenkt å garnere helt ned til kjølsvinet, men vi stopper noen planker ovenfor slik at det er mulig å se de gamle spantene og plankene i mellom dem.

    ole-marius_large.jpg

    Ole Marius puster ut

    Når arbeidet går raskere enn beregnet og vi har satt av en viss mengde tid er vi avhengige av å få nye arbeidsoppgaver å bryne oss på. Vi har blant annet kastet øynene på nedgangskappa som leder ned til mannskapslugaren. En står på plass og ser både uskyldig og litt lurvete ut. Spørsmålet vi stiller oss før vi skal sette den i stand er om den er korrekt. Derfor «surfer» vi på nettet i fritida og leiter opp bilder av Gjøa i håp om å få et lite gløtt av nedgangskappa. Og jammen meg, i ett bilde får vi se et lite hjørne som viser listeprofiler, i ett annet et bilde som viser dørene. Jakten utvikler seg til å «finne fem feil», og de dukker opp som perler på en snor. Kledningen er glatt og ikke profilert, listverket er ikke på plass, dørene skal ha en hel fylling i stedet for to små osv.  I sin skapning kan den være nokså riktig, men når så mange detaljer er annerledes så gir det et annet helhetsinntrykk. Det vil vi rette opp i tida framover. Så får vi håpe direktøren ved museet også vil ha utført andre oppgaver i samme slengen. Vi har jo et felles mål om å bringe Gjøa tilbake til slik den framsto da den seilte av sted fra Kristiania mot Nordvestpassasjen for 114 år siden. Det er en interessant og lærerik seilas vi har begitt oss ut på. Fotografi etter fotografi avslører nye detaljer, og Roald Amundsen figurerer på mange av dem. Han ser alltid litt utilpass ut når han fotograferes aleine og når resten av gjengen er med så er det nesten som om han gjømmer seg i mengden. Etter bildene å dømme var han en av gutta, og ikke en Nansen som står i positur for å markere hvem som er sjefen. Bildene kan jo lyve og jeg kan mistolke selvsagt.

    gjc3b8a_amundsen_-_no-nb_digifoto_20160318_00187_nb_ns_nm_large.jpg

    Amundsen poserer for Wilse foran byssa

     

    gjc3b8a-med-nedgangskappe_large.jpg

    I bakgrunnen ser vi nedgangskappa

    Vel, det blei mye snikksnakk. Vi kan i alle fall konstatere. Gjengen om bord på dagens Gjøa har gjort en flott jobb, og kan snart gi seg i kast med andre oppgaver. Flott levert Kasper, Ole Marius, Kamilla, Mads og Paul! Dere kan skyte ut brystkassa hele gjengen!

     

    gjc3b8a-mads-bc3a6rer-bjelkeveger_large.jpg

    Og sist men ikke minst, Mads har bestått fagprøven!

     

    Blogginnlegg 7. april 2017

    stc3b8tter_large.jpg


    For en ukes tid siden reiste gamlegutta hjem etter en arbeidsøkt. All vår tid var konsentrert om å ferdigstille ishuden. Vi var godt inne i rutinene og arbeidet skled godt av sted. Noen laget planker, mens bøyde dem på plass og festet dem. Den siste arbeidsdagen i økta var det kun én stripe med planker som manglet. Strategisk nok var dette siste omfaret (plankegangen) lagt i kimingen, altså der skroget er på sitt rundeste. Der får vi planker som er nokså rette, men viktigst av alt er at vi da er sikre på at åpningen for denne fyllingsplanken er større ute enn inne. Vi tilpasser vinklene på de plankene vi lager slik at de passer mot den foregående planke og så skjæres den frie kanten i 90 grader. Når skroget buler ut får vi den ønskede effekten vi søker for å få den siste planken på plass.

    dsc9790_large.jpg

    Peter og Arild slår på plass fyllingsplanken

    dsc9764_large.jpg

     Peter tar breddemålet med en passer


    For å være sikre på at den siste planken passer som hånd i hanske bruker vi en stikkpasser for å ta breddemålene for åpningen. Passeren er et fantastisk måleverktøy, og brukes altså ikke kun til å slå sirkler med! Når vi så skjærer og høvler etter merkene, vi må da splitte passerstikkene, ja så får vi en planke som kan slås inn i åpningen om vinklene er laget korrekt. Nå nevnte jeg at gjengen jeg jobber i er rutinert, så selvsagt skled plankene på plass som de skulle. Så kun noen timer før arbeidsøkta var over for gamlegutta ble den siste planken skrudd fast. Vi kostet og ryddet opp etter oss og overlot arenaen til «ungdomsholdet».

    dsc9776_large.jpg

     Fra innsiden av Gjøa da gamlegutta reiste hjem

    motorfundament_large.jpg

    Ole Marius lager motorfundament

    20170406_165749-1_large.jpg

    Maskinfundamentet er en solid klump tømmer

    Ungdomslaget med Kasper i spissen var som vanlig godt forberedt og fulle av arbeidslyst. Tre av de fire isbjelkene var felt på plass og spikret midlertidig fast. I friperioden hadde Mads vært på Fartøyvernsenteret og skjært ut knærne som låser bjelkene til skroget og til hverandre. Nå var tida inne for å finfelle dem mot skroget, og til å bearbeide dem slik at de tar seg godt ut. Når vi feller to trestykker mot hverandre er det viktig å merke opp på korrekt måte. Om vi nå ser for oss en slik isbjelke som ligger vannrett inne i båten og hviler med begge endene på garneringen så må vi passe på at vi ikke bare holder blyanten 90 grader mot garneringen og streker av. Gjør vi det vil tømmermannsblyanten stå ganske loddrett enkelte steder og ligger flatere andre steder, og vi får en linje som er parallell med garneringen. Da havner vi fort i uføre og får ikke anleggsflatene til å passe. Om vi tenker på en bjelke som ligger mot skroget hvor skroget står nesten i lodd vil vi virkelig være ut å kjøre om vi streker opp på dette viset. Bjelken blir da for kort og faller langt ned under der vi så for oss at bjelken skulle ligge. Det vi må gjøre er å sette av alle målene i samme retning. Når bjelken hviler mot skroget i begge ender legger vi den parallelt med slik vi vil den skal ligge og tar alle målene loddrett ned til den ønskede plassen. Vi kan selvsagt velge å ta målene i en annen retning enn loddrett, men grunnregelen er ta alltid alle målene i samme retning. Gjør vi det, så har vi knekt koden for tilpasninger!

    dsc9795_large.jpg

     Paul ser til at knærne havner på rett sted

    dsc9801-1_large.jpg

    Knærne på plass

    Den koden har hele laget knekt for lenge siden, og isbjelker og knær faller nå på plass etter litt bearbeiding. Det ser heftig og elegant ut synes jeg. Dette kommer til å binde sammen skroget på samme vis som når en syerske bruker sikk sakk som og syr stoff sammen til plagg. Tråden vår er 20 mm tykke bolter som drives gjennom knær og skrog og låses av i begge ender. Et smidd hode inne, og en skive som klinkes fast i motsatt ende. Før vi eldre reiste hjem laget vi noen maler til smidde loddrette jernknær som skal binde isbjelkene til skroget. Rett over påske skal Seppe smi dem ut av 40 x 75 mm jern før vi bolter dem fast. Du verden som jeg gleder meg til å se dem på plass. Jeg har bare ett ord. Heftig!

    dsc9817_large.jpg

     Kamilla konsentrerer om når hun klinker bolter

     


    Blogginnlegg 22. mai 2017

    img_8943_large.jpg

    Når våren kommer er det mange ting som drar i en.  Varmen kommer og sevja stiger. Derfor har jeg lyst til å si at jeg ikke har sittet foran PC’en i fritida, men det ville være en stor løgn. Jeg har brukt mange timer foran skjermen, men da til helt egne prosjekter som ikke har noe med vårt daglige arbeid å gjøre. Derfor har jeg også kommet helt ut av rytmen når det gjelder oppdateringer fra arbeidet på Gjøa. Det har nemlig skjedd ting om bord. Både av positiv og negativ art. Vår kjekke og friske kollega Kamilla skadet seg da boret hun brukte traff en bolt. Det resulterte i at boremaskinenen dreide rundt i stedet for boret, og siden det skjedde så hurtig fikk hun et slag fra boremaskinens håndtak og røyk en sene i armen. Det var kjedelig for Kamilla, og så menn for oss også. Hun har vært en god bidragsyter og et positivt innslag i arbeidslaget.

    Siden jeg ikke har sett på bildene som ligger på kameraet siden begynnelsen av april var jeg spent på å se hva Kasper og jeg har skutt siden den gang. Det er alltid så greit å ha noen gode bilder å gå ut ifra når denne bloggen skal skrives. Etter at minnebrikken hadde stått i PC’en i noen sekunder dukket det opp noen få bilder som jeg dro kjensel på fordi alle var fra «old boys laget». Det var jo en overraskelse kan man si, så her trengs nok en liten påminning til «ungdomslaget» om å ta bilder med det gode kameraet.

    dsc9887_large.jpg

    Ole Marius tar imot bunnramma til den 13 HK store Dan motoren


    I vår forrige periode i slutten av april var den gode nyhet at Gjøas gamle Dan motor og det gamle ankerspillet skulle flyttes fra Norsk Maritimt Museum for å finne tilbake om bord på Gjøa. Ole Marius hadde til den tid bygd opp et nytt motorfundament slik det kunne ses fra et fotografi. Dan motoren har to svinghjul, ett foran og ett i akterkant, og merkene i kjølsvinet talte sitt klare språk om hvor de hadde vært. Her var nemlig hugd dype renner for disse svinghjulene. 24. april kom et transportfirma med en liten kran på larveføtter, og den tuslet inn døra og spredde føttene for å stå stabilt inne i utstillingslokalet. Og så strakk den kranarmen godt ut og opp, og først fikk vi bunnramma ned gjennom lasteluka. Mens Ole Marius og jeg slisket den tunge bunnramma ned på fundamentet kom krangutta med toppen av maskinen. Den måtte løftes opp på bunnramma, og heldigvis hadde kranguttane med seg en liten skinnebit som passet nøyaktig inn i skylightet og en løpekatt til skinna. Våre ideer og fantasier om hvordan vi skulle løfte den tunge toppen på plass blei satt helt til sides. Det var rett og slett ikke noe problem.

    dsc9889_large.jpg

    Fornøyd kan Ole Marius konstatere at fundamentet passer til motoren

    dsc9899_large.jpg

    Toppene er løftet på plass, og Ole Marius smiler bredt der han står mellom sine to venner.


    I den samme omgangen kom kranguttane med ankerspillet. Det var heller skrøpelig og var nesten ramlet fra hverandre. Bildene fra 1950-åra i San Francisco viste også at ankerspillet var slitent, så her så vi for oss en forsiktig istandsetting. Nå som ankerspillet kom ut i frisk luft og ikke var gjemt under et stort bord i Norsk Maritimt Museum sitt magasin kunne vi se at spillet var enda dårligere enn antatt. Jeg ga ordre til kranguttane om å plassere spillet utendørs slik at vi kunne banke rust og råte utendørs. Direktør Geir så for seg de store kostandene med å måtte bestille krangutta en gang til, så derfor blei spillet løftet om bord på dekk av Gjøa. Det var et gjensyn for første gang siden 1972, om ikke lenger. Ankerspillet fylte hele dekket foran masta, og jeg gikk straks til oppgaven med list og lempe. Først blei et par biter fjernet, og det skulle ikke engang god fantasi til for å forstå at trommelens kjerne var så råtten at den ikke kunne bære sin egen vekt. Verktøyet gikk fra arkeologiske små kubein og feiekost til motorsag. Da sagkjedet streifet gjennom friskt virke kom den lett gjenkjennelige lukta av oregon pine. Så var ankerspillet altså satt i stand i USA på 1940 tallet, og var derfor ikke den «helligdommen» som vi forestilte oss. Del for del blei plukket fra hverandre, og tilslutt lå ankerspillet i enkeltdeler på dekket. Vi klarte å løfte på dem, så derfor bar vi dem i land, kjørte trillebåret med de tunge delene ned med heisen og ut på arbeidsplassen i fri luft.

    dsc9906_large.jpg

    Ankerspillet har blitt løftet om bord, og tilstanden er så som så.


    Per Michael hakket de sammenrustede delene rimelig fri for rust, mens jeg begynte å arbeide med nytt treverk. Da vi reiste hjem til Hardanger var bilen til Per Michael tungt lastet med rustne deler som smeden vår, Seppe, skulle få bryne seg på. Så gikk vi på fri og da vi reiste til Bygdøy igjen var bilen lastet opp med bl.a nye lager til spillets trommel. Nå var det ikke vår intensjon at spillet skulle kunne virke igjen, men konsekvensen av istandsettingen er at spillets trommel nå snurrer rundt som tidligere.

    dsc9927_large.jpg

    Bestefar Per Michael meisler rust av tannhjulene til ankerspillet

    dsc9934_large.jpg

    Framdriften til ankerspillet etter at det meste av rust er gjernet


    I løpet av uka som gikk felte jeg på plass beitingene, altså fundamentet for spillrullen. Det er to kraftige planker som går gjennom dekk og helt ned til skrogets garnering. Der er de boltet fast til skrogsidene. Over dekk rager de litt over 1 meter opp, og for øyeblikket holder jeg på med å montere alle delene. Det er en enkel konstruksjon, men alle delene må passe til hverandre.

    Siden vi nå kun har en måneds arbeidstid igjen på Gjøa må vi passe på å bli ferdige med de arbeidene vi setter i gang. Ankerspillet ser i alle fall ut til å være berget.

    dsc9937_large.jpg

    Den nye innertrommelen til spillet, med den ene akslingsbiten felt på plass

    dsc9955_large.jpg

    Trommelen med tannkransene er nesten klar til å henges opp i lagrene på beitingene.

     


    Blogginnlegg 30 mai 2017


    dsc0018_large.jpg

     

    Snart har de første 5 månedene av vårt 6 måneders engasjement på Gjøa gått. Det betyr at vi har én måned igjen og at vi begynner å se en ende på ting. I vår siste periode var det flere ting som blei ferdigstilt og av tilleggsoppgavene vi har i gang har vi kommet langt.

    Thomas har holdt på med innkassing av stevnen, og fikk avsluttet denne. Ut fra fotografier ser vi at ishuden ligger utenpå skroget som vanlige langsgående planker og at det står 4 planker på hver side av stevnen som en fortsettelse av ishuden. Det gjør at stevnen er tykkere undervanns og opp til barkholtet, hvorpå den kommer inn til sitt «egentlige jeg» videre opp til topps.

    dsc9969_large.jpg

    Thomas i gang helt forut

     

    Per Michael har «karpunert» skroget, dvs slått propper i alle hull for å dekke over franske skruer og spiker. Når jobben er å lage propper, slå dem i, for tilslutt å hugge bort det overskytende i dag etter dag så forstår jeg at man puster lettet ut når den siste proppen er på plass.

    Sammen med Peter har Per Michael fuget ishuden. Fra gammelt av har den vært drevet og beket på samme vis som når skroget skal tettes. Det betyr at med ishuden på har man hatt to heldekkende skall av planker, som begge har vært tette, og dermed også stive. Nå blir ikke skroget stivt bare av å tette det f.eks. med Sikaflex men når man driver slår man hampefiber inn mellom plankene og pakker disse slik at de blir like harde som plankene. Da blir skroget stivt og godt. Drivinga har vi hoppet over siden Gjøa nå kun skal stå til beskuelse inne i hallen. Dessuten kan det hende plankene tørker enda litt mer ettersom det er rimelig varmt og tørt inne i hallen. Da krymper plankene slik at natet mellom dem blir enda litt større. Når det skjer vil ikke drevet ha noen oppstrammingseffekt, for da ligger det ganske løst etter hvert. Det vi valgte i stedet var å fuge med en akrylmasse. Det er selvsagt juks, men i og med at skroget allikevel skal males vil det fremstå ganske så autentisk. Enkelte ganger må vi se på nytte/kost, og da synes vi dette var en grei løsning.

    dsc9965_large.jpg

    Gjøas Pumpel og Pilt i gang med fuging

     

    To dager før vi reiste hjem for perioden gikk Per Michael i gang med å male undervannsskroget straks han og Peter hadde risset inn vannlinja. Da han hadde malt et par kvadratmeter kom jeg forbi og så et felt med signalrød maling. Det lignet ikke bunnstoff i det hele tatt og jeg blei litt overrasket over fargen. Men så skjedde det noe. Plutselig forandret fargen seg til en mørkere sjattering og så forandret den seg igjen, og igjen… Lyssettinga i Gjøabygget har diverse kulører og gjør at «bunnstoffet» får alt fra lyserød til mørkerød farge. Etter hvert har Per Michael fått 2 strøk maling på, og resultatet er helt innenfor!!

     

    dsc0014_large.jpg

    Per Michael tilfører farge undervanns

     

    Det var såpass kjekt å sette farge på tilværelsen, så derfor malte Peter de nye plankene i fribordet med grønnmaling. Å se at de bleike furuplankene blei fargelagt gjorde virkelig susen. Med ett ser det ut til at vi har gjort uhorvelig masse i løpet av et par dager, og så ser det virkelig godt ut. Kjekt.

    dsc0011_large.jpg

    Peter får grønnfarge på skroget igjen.

     

    Vi andre har selvsagt vært i gang med våre ting vi også, men har oppgaver på dekk eller under dekk. Det får jeg fortelle om en annen gang. Nå er det ungdommen som skal slippes til!

    dsc9987_large.jpg

    To bakender