EKSPEDISJONER
Den tredje Fram-ferden (1910-1914)
Roald Amundsen fikk bruke Fram til en ny ekspedisjon som var planlagt å drive over Polhavet som Fridtjof Nansens ekspedisjon hadde gjort, men denne gangen lengre nord og kanskje over Nordpolen. Da Amundsen hørte i 1909 at Robert Peary og Frederick Cook begge mente de hadde nådd Nordpolen, bestemte han seg for å forsøke å være den første på Sydpolen, “på vei til” Nordpolen. Sydpolsekspedisjonen 1910-12 ble gjennomført med stort hell, da Amundsen med fire andre nådde Polen 14. desember 1911, en måned før Robert Falcon Scotts fem-mannsgruppe ankom punktet.
Da Fram var kommet vel i havn etter Sverdrups ekspedisjon, gikk skuta i opplag ved marinestasjonen i Horten. Det var lenge uvisst om det ville bli bruk for Fram på flere ferder, og ideen om å omgjøre polarskuta til museum dukket opp.
Roald Amundsen gikk imidlertid med planer om å la seg drive over Polhavet slik Nansen allerede hadde gjort, og mente at ved å seile gjennom Beringstredet, ville han få en gunstigere utgangsposisjon og dermed muligheten for å komme nærmere Nordpolen enn det Nansen hadde gjort. Imidlertid ble det kjent at amerikaneren Robert E. Peary gjorde krav på å ha nådd Nordpolen den 6. april 1909. Da ville Amundsen forsøke å bli den første på Sydpolen isteden. Beslutningen ble holdt hemmelig for alle, selv for mannskapet, og Roald Amundsen var derfor alene om den videre planleggingen.
Forberedelsene i Norge
Til overvintringen i Antarktis var det nødvendig å ha en solid hytte, og denne ble bygget på Amundsens eiendom på Svartskog av hans naboer Hans og Jørgen Stubberud. Den ble så demontert og pakket for transport med Fram. At det skulle være en stor hytte med på et tokt over Polhavet var nokså uforståelig for de fleste, likeledes det at grønlandshundene ble tatt om bord i Kristiansand og således fraktes to ganger over Ekvator, istedenfor å bli hentet i Alaska rett før Beringstredet.
Forberedelsene og valget av utstyr ble som vanlig utført med Amundsens sans for detaljer, og kapitlet i boken hans med overskriften “Plan og utstyr” kan leses som en oppskrift for andre som har tenkt seg ut på polarekspedisjoner: hvordan beskytte hender og føtter mot frostskader, hvilke typer ski og bindinger som bør brukes, hvilke kokeapparater som egner seg og hvorfor, alt om seletøy og hundekjøring, om spritkompasser som kan fryse i kulden, og så videre. Ingen detalj var for liten til å tas med.
Litt over midnatt 7. juni dro Fram utover fjorden til Horten for å ta om bord sprengstoff og ammunisjon og så dro de ut på et prøvetokt for å ta oseanografiske målinger i det nordlige Atlanterhavet. Toktet vestover fra sør-Irland ble avblåst da Frams nye svenske dieselmotor fikk problemer. Fram var den første polarskute til å få en slik motor, men de måtte nå til Bergen for å få den reparert. Her avleverte de også de oseanografiske prøvene de hadde rukket å innsamle. Maskinist Eliassen ble avmønstret og motorfirmaet i Sverige sendte dem Knut Sundbeck isteden. Så gjaldt det å få om bord de 97 hundene, 400 bunter med tørrfisk, ski og sledeutstyr med mer i Kristiansand. Fram måtte nå sies å være lastet til relingen !
Før starten ble naturlig nok kaptein og nestkommanderende Thorvald Nilsen fortalt om Frams egentlige destinasjon, og da Fram dro fra Kristiansand ble også styrmennene Hjalmar Fredrik Gjertsen og Kristian Prestrud innviet i hemmeligheten.
Reisen sørover
10. august 1910 la Fram ut fra Kristiansand på sin tredje og siste reise. På vei sørover fortalte Amundsen den erfarne hundekjører Sverre Hassel om sitt nye reisemål, da Hassels kunnskaper om og ferdigheter med hunder var vesentlige for ekspedisjonen til Sydpolen. Fram ankom Funchal på Madeira 6. september som siste stopp før Antarktis. Like før de dro derfra, etter tre dager, fortalte Amundsen resten av mannskapet om de endrede planene. Nyheten ble møtt med begeistring, som dagbøkene til mannskapene kan vitne om.
Amundsens bror Leon hadde møtt dem i Funchal, og han dro nå hjem til Norge med brev til alles familier, ett fra Amundsen til Fridtjof Nansen, ett til Kong Haakon og beskjed til avisene hvor han forklarte om endringen i planene. Den britiske ekspedisjonslederen Robert Falcon Scott hadde reist fra England med Terra Nova 15. juni 1910 og skulle også til Sydpolen. Da han ankom Melbourne 12. oktober ventet et telegram, som Leon Amundsen hadde sendt fra Kristiania 3. oktober. Det var kortfattet og presist: “Ber om å informere Dem Fram på vei antarktis. Amundsen.”
Det tok fire måneder å seile Fram sørover og mennene brukte denne tiden til å teste og justere utstyr og å bli kjent med hundene. De opprinnelige 97 hundene hadde blitt til 116 stk. da de ankom Hvalbukta 14. januar 1911, og selv ikke tiden i tropene hadde vært til større sjenanse for dem. Et stort seil var blitt strukket over dekket for å gi dem skygge. Thorvald Nilsen hadde regnet ut at reisen sørover ville bli 16 000 km lang – den ble 15 938.
Mens de var i Hvalbukta nådde Fram 78°41' S, som var det sørligste punktet noe skip til da hadde nådd. Fram hadde allerede rekorden for å ha nådd lengst nord: 85° 57' N (oktober 1895).
Framheim
Ved å velge å anlegge basen sin ved Hvalbukta fikk Amundsen et startpunkt som var 96 km nærmere Polen enn Scotts base på Rossøya, McMurdo-sundet. Ekspedisjonen ble nå delt i to grupper. Den ene, med ti menn under ledelse av kaptein Thorvald Nilsen, skulle utføre oseanografiske undersøkelser i det sørlige Atlanterhavet, mens den andre gruppen var i land. Landgruppen besto, foruten Amundsen, av stuert Lindstrøm, Prestrud, Johansen, Helmer Hanssen, Bjaaland, Wisting, Stubberud og Hassel.
En tomt til basen ble funnet 4 km inn fra kysten og hundene ble satt i gang med å trekke byggematerialene, utstyret og forsyningene til stedet. De oppdaget nå at hundeseler av Alaska-typen ikke var brukbare her nede, og Rønne sydde derfor 46 nye seler i løpet av den måneden Fram lå i Hvalbukta.
28. januar var hytta ferdig og 100 sel var lagret i nærheten. Basen ble kalt Framheim og gradvis vokste det opp en liten landsby oppå og under isen. Telt ble satt opp for hundene og for lagring, og under isen ble flere rom og ganger gravd ut i løpet av vinteren. Her hadde mennene relativt behagelige forhold for arbeidet med å ordne, justere og pakke alt utstyret til sledeekspedisjonene. I ett av disse ”kjellerrommene” hadde de dampbadstue.
4. februar fikk Fram overraskende besøk av Scotts skip Terra Nova som, etter kaptein Campbells ordre, var blitt sendt østover langs Barrieren for å utforske Kong Edward VII Land. Begge gruppene opplevde dette som et interessant og hyggelig møte, og engelskmennene ble imponert over nordmennenes hundekjøring.
Et vesentlig punkt i Amundsens plan var å få satt ut depoter langs den planlagte ruten til Polen, og den første sledeekspedisjonen satte av gårde 10. februar for å etablere det første depotet på 80° S. Mens de var borte, forlot Fram Hvalbukta for å dra til Buenos Aires og sette i gang med det planlagte oseanografiske toktet.
Før vinteren satte inn i midten av april ble til sammen 3000 kg med forsyninger satt ut i tre depoter på 80°, 81° og 82° S. Alle depotene var tydelig merket med flagg i øst-vest retning og med varder bygget av snøblokker nord-sør. Framheim-basen var ferdig etablert og ca. 60 000 kg selkjøtt var lagret som vintermat for de ni mennene og de 116 hundene.
Vinteren forløp greit med alle forberedelsene som skulle gjøres for å få ekspedisjonsutstyret i så bra stand som mulig. Sledene og utstyrskassene ble høvlet og økset tynnere for å gjøre dem lettere, og uten at det gikk ut over styrken. Maten ble tatt ut av eskene og pakket med stor nøysomhet for å spare plass: melkepulveret ble fylt i pølseformede poser som kunne fylle hullene mellom de runde pemmikanboksene. Solbriller, fottøy og skibindinger ble eksperimentert med, og hver mann valgte den typen som passet ham best. Det var bare en ting som bekymret Amundsen, at Scott ville starte å gå mot polpunktet før ham, og kanskje også oppnå større distanser enn dem med motorsledene sine.
Tilbake til start
Det var pga. denne bekymringen at Amundsen bestemte seg for å starte mot Polen før den verste vinterkulden var over. Solen viste seg igjen for første gang på fire måneder 24. august, og da temperaturen 7. september lå på rundt minus tjue, bestemte Amundsen at de skulle dagen etter. Alle utenom Lindstrøm satte av gårde med syv sleder som hver ble trukket av 12 hunder. Men, det var kaldt. Den 11. våknet de til - 55° C. “Det var et herlig vær – stille og klart,” skrev Amundsen i boken sin. I dagboken står det bare “Stille og klart”.
Den lave temperaturen gjorde føret trått og det gikk tregt. Væsken i kompassene frøys og innholdet i en flaske akevitt og en flaske med Genever ble gjennomfrosset. Hundene led forferdelig og mennene begynte å få frostskader. Hanssen og Stubberud hadde allerede frosset hælene sine, og Hassel og Prestrud forfrøs føttene før de var tilbake i Framheim.
De nådde helt til det første depotet på 80° S og lesset av sledene der før de returnerte til Framheim. Amundsen – den eneste uten egen hundeslede – satt på Wistings slede, og sammen med Hassel fôr de hjemover. De ankom Framheim kl. 16. Den neste ankom kl. 18 og to til kl 18:30. De to siste, Johansen og Prestrud, var ikke tilbake før kl 0:30 på natten. Amundsen bemerket “Gud vet hva den [Johansens slede med Prestrud på] hadde gjort underveis”.
Faktum var at Prestrud hadde blitt så forkommen av kulden og anstrengelsene at han ville ha omkommet om ikke Johansen hadde stoppet for å hjelpe ham. Dette hadde naturligvis blitt en katastrofe for Amundsen som leder. Johansen konfronterte ham under frokosten senere på morgenen med en bitter beskyldning om en leder som hadde flyktet hjemover i panikk uten å tenke på sine menn. Å bli anklaget slik foran de andre var mer enn Amundsen tolererte, og han tok den erfarne Johansen ut av polpartiet og sendte ham i stedet på en utforskningsekspedisjon under Prestruds lederskap til Edward VII Land mens de andre dro til Sydpolen. Stubberud var også med til Edward VII Land.
Til Sydpolen
Den endelige starten mot Polen var 20. oktober, da Amundsen, Hanssen, Wisting, Hassel og Bjaaland satte av gårde med fire sleder som hver var trukket av 13 hunder. Amundsen hadde ikke hatt sin egen slede etter at han mistet de fleste av sine hunder under den andre, vanskelige depotekspedisjonen før vinteren. Selv om de åtte ukene mennene brukte på å komme til Sydpolen ikke gikk så greit som Amundsen gir inntrykk av i boken sin, så klarte de strabasene uten for mye dramatikk. Dette skyldes først og fremst den nitidige planleggingen og de gode forberedelsene med røtter tilbake til Gjøa-ekspedisjonen. Inuittene på King William Island hadde lært Amundsen og Hanssen både hundekjøring, igloobygging, det å kle seg riktig og teknikker for å overleve.
Amundsen og de fire andre med 17 gjenlevende hunder, ankom Sydpolen 14. desember 1911. De tilbrakte tre dager i området, tok observasjoner og sirklet inn polpunktet med skiutflukter i alle retninger for å være sikre på at de hadde dekket det usynlige punktet.
De startet på hjemreisen den 18. og la et lite reservetelt igjen på polpunktet som Rønne hadde sydd. Inne i teltet la de et brev til Scott hvor Amundsen ba ham om å levere et annet brev som han hadde skrevet til kong Haakon. Her sto det at nordmennene hadde nådd målet. Meningen var at dersom nordmennene skulle forsvinne på vei tilbake, ville Scott kunne bringe beskjeden om hvor de hadde vært. Noen gjenstander de ikke lenger trengte ble også lagt igjen i teltet: en sekstant, et hypsometer (høydemåler), reinskinnsfotposer, kamikker og votter.
Da Scotts gruppe på fem ankom sydpolsområdet 17. januar 1912 fant de det norske flagget vaiende i vinden, og dagen etter var de ved teltet. Alle de fem omkom av kulde, sult og utmattelse på returen fra Polen, de tre siste bare 18 km fra et depot med masse drivstoff og mat – det såkalte One-Ton-Depot.
Amundsens gruppe ankom Framheim 26. januar med to sleder og 11 hunder etter å ha vært borte i 99 dager og reist 3000 km. Mens de hadde vært borte hadde Prestrud, Stubberud og Johansen utforsket Edward VII Land og Fram hadde seilt fra Buenos Aires på sitt oseanografiske tokt tvers over det Sørishavet og tilbake. Underveis hadde de fått tatt de første, viktige prøver i dette havområdet og registrert målinger og data.
Den japanske Antarktis-ekspedisjonen med Kainan Maru hadde for øvrig også besøkt Hvalbukta denne sommeren.
Hjemover
Fram var tilbake i Hvalbukta 9. januar etter en tre måneder lang reise fra Buenos Aires, men dårlig vær hadde sendt dem ut igjen. Hun returnerte dagen etter at sydpolsgruppen hadde ankommet Framheim, og 30. januar dro hele ekspedisjonen fra Hvalbukta. På denne dagen var Scotts femmannsgruppe 11 dager på vei nordover igjen fra Sydpolen. Deres fatale hjemreise var i gang. Fram ankom Hobart, Tasmania, 7. mars og ble der til den 20.
Amundsen forlot Fram i Australia og seilte til Buenos Aires og videre til Norge med andre og raskere skip. Da Fram ankom Buenos Aires 25. mai fikk Amundsen beskjed om at hun kunne bli det første skipet til å seile gjennom den helt nye Panamakanalen. Fram ble derfor ført til Colón i Panama, hvor de ankom 3. oktober 1913.
I desember var det fremdeles usikkert når kanalen kunne åpnes og Nilsen fikk nå ordre om å seile til San Francisco via Kapp Horn. Der skulle Amundsen gå ombord igjen for å begynne på driften over Polhavet.100 dager senere da de nådde Buenos Aires, sendte imidlertid Amundsen nok en beskjed. Nå skulle de seile direkte tilbake til Norge.
Fram ankom Horten 16. juli 1914. Skuta hadde da vært ute i fire år på sin siste ferd, og var nå 22 år gammel.
Frams rute 1910-1914:
7. JUNI 1910 | SVARTSKOGHORTENKRISTIANSANDORKNØYENE |
10. JULI | BERGEN |
9. AUGUST | KRISTIANSANDGJENNOM DEN ENGELSKE KANAL |
5. SEPTEMBER | FUNCHAL PÅ MADEIRA |
19. SEPTEMBER | PASSERTE KAPP VERDE |
4. OKTOBER | KRYSSET EKVATOR |
PASSERTE KERGUELEN-ØYA | |
15. JANUAR 1911 | FORTØYDE VED BARRIEREN I HVALBUKTA PÅ 164⁰ Ø |
14. DESEMBER | SYDPOLEN BLE NÅDD |
26. JANUAR 1912 | FRAM PLUKKET OPP LANDPARTIET OG FORLOT HVALBUKTA I RETNING TASMANIA |
- EKSPEDISJONER
- POLARSKIP
- POLFARERE
- Nansen, Fridtjof (1861-1930)
- Sverdrup, Otto Neumann Knoph (1854-1930)
- Amundsen, Roald (1872-1928)
- Amundsen, Anton (1853-1909)
- Balto, Samuel Johannesen (1861-1921)
- Baumann, Hans Adolf Viktor (1870-1932)
- Bay, Edvard (1867-1932)
- Beck, Andreas (1864-1914)
- Bentsen, Bernt (1860-1899)
- Bjaaland, Olav Olavsen (1873-1961)
- Blessing, Henrik Greve (1866-1918)
- Braskerud, Ove (1872-1899)
- Dahl, Odd (1898-1994)
- Dietrichson, Leif Ragnar (1890-1928)
- Dietrichson, Oluf (1856-1942)
- Doxrud, Christian (1881-1935)
- Ellsworth, Lincoln (1880-1951)
- Feucht, Karl (1893 – 1954)
- Fosheim, Ivar (1863-1944)
- Gjertsen, Hjalmar Fredrik (1885-1958)
- Gottwaldt, Birger Lund (1880-1968)
- Hansen, Godfred (1876-1937)
- Hansen, Ludvig Anton (1871-1955)
- Hanssen, Helmer Julius (1870-1956)
- Hassel, Sverre Helge (1876-1928)
- Hendriksen, Peder Leonard (1859-1932)
- Horgen, Emil Andreas (1889–1954)
- Isachsen, Gunnar (Gunnerius Ingvald) (1868-1939)
- Jacobsen, Theodor Claudius (1855-1933)
- Johansen, Fredrik Hjalmar (1867-1913)
- Juell, Adolf (1860-1909)
- Kakot
- Knudsen, Paul (1889-1919)
- Kristensen, Halvardus (1879 – 1919)
- Kristiansen, Kristian (1865-1943)
- Kutschin, Alexander Stepanovich (1888 -1912)
- Lindstrøm, Adolf Henrik (1866–1939)
- Lund, Anton (1864–1945)
- Malmgren, Finn (1895-1928)
- Mogstad, Ivar Otto Irgens (1856-1928)
- Nilsen, Thorvald (1881-1940)
- Nordahl, Bernhard (1862-1922)
- Nødtvedt, Jacob (1857-1918)
- Olonkin, Gennadij (1898-1960)
- Olsen, Karenius (1890-1973)
- Olsen, Karl (1866-1939)
- Omdal, Oscar (1895-1927)
- Per (Peder Elisæus) Schei (1875-1905)
- Petterson, Lars (1860-1898)
- Prestrud, Kristian (1881-1927)
- Raanes, Oluf (1865-1932)
- Ramm, Fredrik (1892-1943)
- Ravna, Ole Nilsen (1841-1906)
- Riiser-Larsen, Hjalmar (1890–1965)
- Ristvedt, Peder (1873 – 1955)
- Rønne, Martin (1861-1932)
- Schröer, Adolf Hermann (1872-1932)
- Scott Hansen, Sigurd (1868-1937)
- Simmons, Herman Georg (1866-1943)
- Stolz, Rudolf (1872- ??)
- Storm-Johnsen, Fridtjof (?-?)
- Stubberud, Jørgen (1883-1980)
- Sundbeck, Knut (1883 – 1967)
- Svendsen, Johan (1866-1899)
- Sverdrup, Harald Ulrik (1888-1957)
- Syvertsen, Søren Marentius (?? – 1923)
- Tessem, Peter Lorents (1875-1919)
- Tønnesen, Emanuel (1893–1972)
- Wiik, Gustav Juel (1878–1906)
- Wisting, Oscar (1871-1936)