Fram Museum Oslo

POLFARERE

Hanssen, Helmer Julius (1870-1956)

Helmer Hanssen deltok på de tre første av Roald Amundsens polarekspedisjoner og var med i femmannsgruppen som nådde Sydpolen som de første 14. desember 1911.

Helmer Julius Hanssen (1870-1956)

Helmer Julius Hanssen (opprinnelig skrevet Hansen) ble født 24. september 1870 i Bjørnskinn (nå Andøy), Vesterålen, Nordland. Hans far, Hans Andreas Jacobsen (1832–1914), var gårdbruker og fisker og fra 11-årsalderen kombinerte Helmer gårdsarbeid med fiske i Lofoten og Finnmark sammen med faren. I årene 1894–97 drog han på Ishavet etter småhval og på selfangst. I 1897 giftet han seg med Kristine Augusta Josefine Berg (1876–1963) og han fikk styrmannssertifikat i Kristiansund samme året. Straks etter deltok han som styrmann på Henry J. Pearsons britiske ekspedisjon til Novaja Semlja med d/s Laura. Mens Laura lå i Sandefjord før start traff Hanssen Roald Amundsen, som holdt på med forberedelsene til den belgiske Belgica-ekspedisjonen til Antarktis. Året etter var Hanssen skipper på selfangeren Elida før han seilte i fem år i vekslende kyst- og utenriksfart, bl.a. for Vesteraalens Dampskibsselskab. I 1915 tok han skipsførersertifikat.
 
Helmer Hanssen ble ansatt som styrmann på Roald Amundsens ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen med Gjøa 1903–06, etter å ha blitt anbefalt av apoteker Zapffe i Tromsø, og dermed startet en 18 år lang og nær tilknytning til Amundsen. Hanssen og kona hadde på denne tiden en liten sønn. På denne ekspedisjonen lærte Hanssen hundekjøring, noe som han senere kom til å få stor nytte av.
 
Etter Gjøas hjemkomst fikk Hanssen jobb som tolloppsynsmann i Tromsø, men han tok fri for å delta som islos på Amundsens neste ekspedisjon 1910–12. Han hadde nå tre små barn hjemme. Ferden skulle offisielt gå til Arktis, men gikk som kjent til Antarktis isteden. Hanssen var med i gruppen som nådde Sydpolen 14. desember 1911 og sleden hans bar hovedkompasset.
 
Etter at ekspedisjonen forlot Antarktis ble Fram seilt til Hobart og videre til Buenos Aires, hvor de fleste av mannskapet dro hjem til Norge. Hanssen gikk tilbake til Tollvesenet, men dro til Sør-Amerika igjen i 1913-14 da Fram ble seilt til Colón og tilbake til Buenos Aires, før han igjen dro tilbake til Tollvesenet i Tromsø.
 
Som belønning for sin trofasthet og gode bidrag gjorde Amundsen Hanssen til kaptein på Maud-ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen 1918–20. Underveis foretok Hanssen en ca 1500 km sledetur fra Maud, som lå fast i isen ved Ajonøya, til Anadyr ved Beringstredet for å sende telegrammer. Tur/returreisen på ca 4000 km tok 6½ måned. Dette var antakelig rekord for sledeferder til da; Sydpolturen var på 3000 km og tok 99 dager.
 
Forholdet mellom Hanssen og Amundsen surnet under denne frustrerende reisen med Maud, og Hanssen ble avmønstret sammen med Rønne og Sundbeck da Maud nådde Nome i Alaska. Amundsen mente at stillingen som kaptein hadde gått Hanssen til hodet og han hadde gjort seg ufordragelig, noe dagbøkene til andre av mannskapet ombord bekrefter. I et brev til sin bror Leon (sitert av Tor Bomann-Larsen i sin Amundsen-biografi s.277) skrev Amundsen: "Jei har i lang tid hat grunn til misfornøielse med H. Han har ikke åpført sei bra. Har blåst i mine fårårdninger og tit og åfte jit ufårskammede svar i alles påhør. Jei jore en gråv feil, både mot ham og mei sell, da jei jore ham til sjipper hær åmbor. De jik ham til hode, samtidi såm han aldeles ikke var kvalifisert får stillingen." Etter avskjedigelsen i Nome måtte Hanssen arbeide i noen uker med industriell gullgraving for å tjene pengene til billetten hjem. Etter en måned fikk de tre avmønstrede penger til hjemreisen fra norske myndigheter. På grunn av sin tilknytning til Amundsen er Hanssen regnet for å være en av Tromsøs store sønner, og det vakte bestyrtelse da nye arkivundersøkelser i 1995 viste at han var blitt avskjediget av Amundsen uten ære midt under Maud-ekspedisjonen. Det sies imidlertid at Amundsen kanskje besøkte Hanssen hjemme i Tromsø på sin reise i 1928.
 
Helmer Hanssen var nå ferdig med Amundsen, men ikke med polarekspedisjoner. Han gikk tilbake til Tollvesenet i 1920, men deltok som hundekjører på Oxford University Spitsbergen Expedition 1924. Sammen med lederen, George Binney, krysset han Nordaustlandet med hundeslede fra øst til vest. I 1926 assisterte han det tyske filmselskapet UFA på deres ekspedisjon med Våland til Svalbard og Nordøst-Grønland. På denne turen møtte han den amerikanske polarfareren Richard Byrd, men sa nei takk til å være med ham på en ny antarktisekspedisjon. I 1928 forlot Hanssen Tolletaten og var deretter sjøkyndig besiktigelsesmann i skipskontrollen i Tromsø til han gikk av i 1940.
 
Helmer Hanssen ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1906 for sin deltakelse i Gjøa-ferden, og etter hjemkomsten fra sydpolferden i 1912 fikk han Sydpolmedaljen. Han var formann i Tromsø Skipperforening i seks år. I 1936 publiserte han sin biografi Voyages of a Modern Viking, London 1936 (norsk utg. Gjennom isbaksen. Atten år med Roald Amundsen, Aschehoug 1941). Han døde i Tromsø i 1956 og ble gravlagt fra Tromsø domkirke på statens bekostning. Det står en bauta til “Polfarer Helmer Hanssen 1870-1956” bak Bjørnskinn kirke i Andøy kommune, Vesterålen. I 2011 omdøpte Universitetet i Tromsø marinforskningsskipet Jan Mayen til Helmer Hanssen.


Kilder:

Susan Barr: Helmer Hanssens biografi i Norsk biografisk leksikon og Store Norske leksikon.
http://www.polarhistorie.no (juni 2011)