Ellsworth sikret Roald Amundsens ekspedisjoner med N24 og N25 i 1925 og luftskipet Norge i 1926 og ledet senere sine egne ekspedisjoner til Antarktis.

Tidlig liv

Lincoln Ellsworth ble født 12. mai 1880 i Chicago, som sønn av James Ellsworth, en velstående kullgruveeier. Han var egentlig døpt Linn etter sin onkel William Linn, men han begynte tidlig å skrive navnet som Lincoln. Hans mor Eva døde i 1888 og Lincoln og hans søster bodde for en stor del av barndommen hos sin bestemor i Hudson, Ohio. Han hadde en dyp interesse for friluftsliv og naturhistorie og var glad i å gå på jakt og på lange fotturer, blant annet en nesten 400 km tur i Colombias villmark. Han tok universitetskurs i mineralogi og bergverksdrift, og i 1903 tok jobben med å stikke ut en jernbanestrekning i det ubebygde Canada. Her ble han flink til å padle indianerkano. Det var hardt arbeid å jobbe seg gjennom og rundt krattskog og elver, men Ellsworth skrev selv at “jeg var glad i det, hardt arbeid, strabaser, snau kost og alt” og han “forandret seg fra en blek college-ungdom til en seig og værbitt friluftsmann”. I 1904 fortsatte han dette arbeidet på præriene i Saskatchewan. Etter en vinter som nivellør i farens kullgruve fikk han jobb i 1905 som sjefingeniørassistent ved en gullgruve ved Teller, Alaska og reiste dit fra Seattle via Nome med dampskipet Victoria. Både Teller, Nome og Victoria skulle han komme tilbake til noen år senere sammen med Roald Amundsen. Det tok en måned å ta seg frem over den myrlendte arktiske tundraen fra Nome de 180 km til gruven. På turer av og til fra gruven til Teller kunne han stirre ut over havet og undre seg over at dette var grenselandet mot det ukjente Arktis. Kimen var sådd ! 
 
Nok en tørn i “fast stilling” som ingeniør i farens gruve røk da Lincoln igjen følte trangen til å reise ut og fikk våren 1906 stilling som ingeniør for jernbaneutstikking i Alaska, denne gangen over Rocky Mountains. Igjen ble det mye bæring til fots av tungt utstyr og mange andre strabasiøse og farlige erfaringer i villmarken som gjorde ham til et habilt ekspedisjonsmenneske. I 1907 ble han sjef for etableringen av byen Prince Rupert, på British Columbia-kysten. Han skrev om dette: “Så kry jeg var! På fem år var jeg fra en misfornøid collegeungdom, som ikke kunde klare eksamen i noe fag, blitt ingeniør og hadde en ansvarsfull stilling ved en stor jernbane”. Så lenge studier hadde en opplagt praktisk nytte kunne han klare dem, og vinteren 1907-08 studerte han jernbaneundersøkelse og praktisk astronomi ved McGill-universitet i Montreal. Det var nå at vitenskapelige ekspedisjoner og navigasjon kom til å overta fra jernbanebygging.
 
Høsten 1909 gikk Ellsworth sammen med en gammel gullgraver fra Port Essington, rett sør for Prince Rupert, langt innover i landet og videre i en indianerkano til utspringet av Peace River, Alberta, hvor de vasket gull og drev jakt. I 1911 red han på bisonjakt i fjellene med en indianer. Han hadde nå oppdaget både Fridtjof Nansens bok “Fram over Polhavet” og Naturhistorisk museum i New York, der hans far nå bodde. Det var de polare samlingene som vekket interesse. I tillegg kom nyhetene om at Frederick Cook og Robert E. Peary begge mente at de hadde vært på Nordpolen – i 1908 og 1909 – og så kom Roald Amundsen tilbake fra Sydpolen i 1912 og Robert F. Scotts dagbøker ble publisert – flere saker som økte Ellsworth’s polar interesse. Peary mente at han hadde sett land – “Crocker Land” – nord for nordspissen av Ellesmereøya og en ekspedisjon for å finne dette landet ble organisert av George Borup, med støtte fra Naturhistorisk museum i New York. Ellsworth ble valgt som tredje medlem av ekspedisjonen, med ansvar for navigasjon og kartlegging. Dessverre druknet George Borup i en båtulykke før ekspedisjonen kom i gang. Ellsworth og den andre utvalgte til ekspedisjonen, Donald MacMillan, bestemte seg for å forsøke å gjennomføre ekspedisjonen, men først om et år. Ellsworth brukte tiden til å videreutdanne seg for forskningsarbeid i Arktis. Han studerte bruken av sekstant og teodolitt og målte magnetiske spenninger og kompassvariasjoner, men, da hans tvil om Crocker Lands eksistens vokste, samtidig som hans far var imot tanken på arktiske ekspedisjoner, trakk han seg fra den planlagte ekspedisjonen.

 
Polare ambisjoner

Ellsworths hensikt var nå uansett å bli polarforsker. Uten å fortelle faren den egentlige hensikten, tok han vinteren 1912-13 kurs i geografisk oppmåling ved Royal Geographical Society i London. Uten tilstrekkelige egne midler, og med en far som ikke var til å rokke, forsøkte han deretter å samle økonomisk støtte til en arktisk ekspedisjon, men uten hell. Det ble derfor mer ekspedisjonstrening ved at han i desember 1913 ble assistent i US Biologiske Undersøkelser. Det ble forskningsreiser til Death Valley, California og Cassiarfjellene i nordlig British Columbia. Her ble det igjen lange reiser gjennom vill natur og spennende jakterfaringer i fjellene. Vinteren 1914-15 var det ekspedisjonsliv i ørkenen i Mexico.
 
Høsten 1916 begynte det å se ut som om USA skulle komme med i den store krigen og Ellsworth, nå 37 år gammel, ville delta som flyver. Han dro til Frankrike og vervet seg frivillig som menig i en fransk-amerikansk avdeling og lærte så å fly. Han ble sendt til flyvåpenets hovedkontor i Paris, men til sin skuffelse ble satt på et kontor frem til 1918, istedenfor i aktiv flytjeneste. Dette hadde allikevel en interessant følge: I 1917 var Roald Amundsen i Paris som regjeringens gjest under forberedelsene til ferden over Polhavet med Maud. Han var innlosjert på Hotel Meurice, hvor Ellsworth oppsøkte ham og fortalte at hans store ønske var å bli med Amundsen på ekspedisjonen over Polhavet. Denne gangen var det imidlertid ikke bruk for ham.
 
Ellsworth ble nå i flere år utslått av lungebetennelse og pleuritt og var ikke i stand til å foreta reiser i villmarken eller polarområdene. Han foretok imidlertid årlige reiser til en canyon i Colorado hvor han kunne studere de geologiske lagene før han igjen forsøkte å komme med på en arktisk ekspedisjon, denne gangen med den islandsk-amerikanske forskeren Vilhjalmur Stefansson. Men faren var fremdeles like stri og ville ikke gi støtte til dette. Ellsworth forklarte sitt brennende ønske om å utrette noe i polarområdene blant annet med at han “som barn var kroppslig svak, engstelig og anemisk. I en alder av førti år var jeg ovenpå både fysisk og i mitt arbeid, og det hadde jeg klart selv. Det var en glede for mig å sette inn mine krefter i strabaser som fikk menn med mindre styrke til å falle sammen. Min natur var slik at den krevde disse overbevisende prøver. Det som tiltrakk mig i Arktis og Antarktis, var vel at der blev den ytterste innsats krevd”.

 
Til Arktis med Amundsen 1925-26

I 1924 ledet Ellsworth en geologisk ekspedisjon fra Johns Hopkins-universitetet til Andesfjellene, men han likte seg ikke i den naturen. Den var naken og trykkende, mente han, og uten vilt å jakte på. I oktober skulle han imidlertid til å reise på en ny økt dit, da han så i avisen i New York at Amundsen hadde kommet til byen for å holde foredrag. Ellsworth ringte Amundsen på Waldorf-Astoria og ba om en samtale. Amundsens hensikt med foredragsturneen var å skaffe penger til å betale gjeld og til en ny flyekspedisjon nordover, men han begynte etter eget utsagn å bli ganske deprimert og oppgitt. Ellsworth forklarte om sin egen bakgrunn og trening for polarekspedisjoner og sitt sterke ønske om å få til slike. Han ville gjerne bli med på Amundsens planlagte flyving fra Spitsbergen til Nordpolen og skulle forsøke å få sin far til å gi det nødvendige økonomiske bidraget. Lincoln selv hadde fremdeles ikke tilgang til så mange penger. Etter selv å ha snakket med Amundsen gikk til slutt James Ellsworth med på å bidra med $85 000. Betingelsen var at sønnen måtte slutte å røyke, men Lincoln resonnerte senere at han var blitt tvunget til et slikt løfte og var derfor ikke forpliktet til å holde det. Ekspedisjonen kostet før start ca $130 000, hvorav far og sønn Ellsworth til sammen bidro med $95 000.
 
På flybåten N24 var Ellsworth navigatør, etter noe opplæring i flynavigasjon av Leif Dietrichson som var flyets pilot. Oskar Omdal var mekaniker om bord. N24og N25 tok av fra Ny-Ålesund 21. mai 1925, kl 17:10. Etter 8½ timer i luften landet de i drivisen på 87°43' N. Det tok 3½ uke med hardt slit for å lage til en startbane i isen før de klarte 15. juni å fly tilbake til Svalbard i det ene flyet. Det eneste triste var at James Ellsworth hadde avgått ved døden 2. juni uten å få oppleve at sønnen kom tilbake fra den ekspedisjonen han hadde vært så mye imot.
 
Ellsworth hadde nå kontroll over sin egen formue og han ga $100 000 til den neste ekspedisjon han og Amundsen skulle på – med luftskipet Norge over Polhavet og Nordpolen. Han mente at luftskipekspedisjonen kom til slutt på en halv million dollar, men at en del av dette kom inn igjen ved salg av avisrettigheter, bøker og foredrag. Ellsworth var denne gangen ekspedisjonens navigatør, noe som fikk Leif Dietrichson til å trekke sin deltagelse, da han mente seg forbigått. Norge dro fra Ny-Ålesund kl 09:55 den 11. mai og var over Nordpolen kl 01:25 den 12., som var Ellsworths fødselsdag. 72 timer etter start landet de ved Teller, Alaska. I 1927 utnevnte den amerikanske speiderbevegelsen Ellsworth til æresspeider, en ny æresbevisning som skulle gis til amerikanske borgere som gjorde eksepsjonelle oppdagelses- og utforskningsbragder som inspirerte unge gutter. I januar 1931 fikk Ellsworth Congressional Gold Medal av US President Herbert Hoover for de to arktiske ekspedisjonene med Roald Amundsen.
 
Ellsworth mente seg nå ferdig med Arktis, og Antarktis hadde han ennå ikke tenkt på. I noen år tok han turer til Grand Canyon, Labrador og Death Valley, California for å lete etter fossile alger. Men han var nå etablert som arktisekspert. I 1931 hjalp han som vitenskapelig rådgiver sin venn Sir Hubert Wilkins å planlegge en ekspedisjon over Nord-atlanteren og opp til Nordpolen med ubåten Nautilus og han sponset den med $70 000 samt et lån på $20 000. Ekspedisjonen mislyktes, da Nautilus var gammel og upålitelig og det var muligens sabotasje fra mannskap i bildet. Wilkins ble med Ellsworth på hans antarktisekspedisjoner i 1933-39. Senere i 1931 var Ellsworth invitert med som arktisekspert på den tyske Graf Zeppelin-luftskipekspedisjonen til Tajmyr, Novaja Zemlja og Frans Josef Land. Under et stopp på Frans Josef Land traff han igjen Umberto Nobile, som han ikke hadde sett siden Norge-ferden.

 
Antarktiske ekspedisjoner 1933-39

Zeppelin-ferden i arktiske egner tente igjen Ellsworths trang til polarforskning og denne gangen skulle det bli Antarktis. Den vitenskapelige målsettingen var å undersøke fra luften om Amundsens “Dronning Mauds Fjeldkjæder” kunne være forbunnet med fjellene på Den antarktiske halvøya, ved å fly fra Weddellhavet til Rosshavet. Richard Byrd hadde i 1928-29 etablert basen Little America ved Hvalbukten og denne skulle være sluttmålet. Bernt Balchen sa seg villig til å være med. Blant forberedelsene Ellsworth foretok var opplæring i fjellfotografering fra luften fra Walter Mittelholzer i Zürich. På flyplassen møtte han en ung amerikansk dame som Mittelholzer hadde lært å fly; 14 dager senere var hun og Ellsworth forlovet.
 
Lincoln Ellsworth giftet seg i New York 23. mai 1933 med Mary Louise Ulmer, som var datter av Jacob Ulmer, en velstående bank- og industrimann av Philadelphia og Pottsville, Pennsylvania. Hun måtte finne seg i at mannen var svært mye borte i tiden fremover.
 
Ellsworth kjøpte den norske ishavsskuten Fanefjord, som ble omdøpt til Wyatt Earp, og 10. desember 1933 avgikk ekspedisjonen fra Dunedin, New Zealand. Isforholdene i Rosshavet var vanskelige, men Balchen og Ellsworth fikk gjennomført en vellykket testflyving. Dessverre ble flyet, Polar Star, parkert på havisen og fikk store skader da dønning forårsaket isskruing. Ekspedisjonen måtte nordover igjen for reparasjoner. I september 1934 var de tilbake med en ny plan: Å fly fra Deceptionøya til Little America. Også dette ble mislykket grunnet et teknisk uhell og dårlige værforhold. Bernt Balchen matte nå tilbake til oppgaver i Norge, så Ellsworth hyrte istedet engelske Herbert Hollick-Kenyon og kanadiske J. H. Lymburner, som begge fløy for Canadian Airways.
 
Den 22. november 1935 startet Ellsworth og Hollick-Kenyon på det siste forsøket på å fly over det antarktiske kontinentet fra Dundee Island ved nordøstenden av Den antarktiske halvøya til Byrds forlatte Little America-base ved Hvalbukta. Etter 14 timer i luften gikk de ned for å ta en observasjon og Ellsworth plantet det amerikanske flagget i snøen og kalte området for James W. Ellsworth Land (i dag heter det bare Ellsworth Land). De ble her i 19 timer og tok sekstantobservasjoner hver tredje time. Den 24. november fløy de videre, men bare i en halvtime før været tvang dem ned igjen og her ble de liggende i tre dager. På nytt fløy de i 50 minutter før været tvang dem til å slå leir igjen. Nå ble de liggende i en uke grunnet snøstorm og sterke vinder. Den 4. desember kunne de fly igjen. De landet for en kort stopp etter knappe fire timer for å sjekke bensinbeholdningen og posisjonen og på morgenen den 5. fløy de videre på den siste etappen. Etter til sammen 20 timer og 15 minutter i luften gikk flyet tom for bensin, akkurat da de så det åpne Rosshavet og visste at de hadde klart målet. Mellom 22. november og 5. desember hadde de fløyet 3700 km, fra Weddellhavet til Rosshavet. Frem til 1956 var dette den lengste transantarktiske flyturen. Ingen andre ferder enn flyturen til Richard E. Byrd og Bernt Balchen fra Hvalbukta til Sydpolen i 1929, samt Amundsens og Scotts landbaserte ekspedisjoner hadde gått lengre inn i Antarktis enn Ellsworths transantarktiske flygning med Polar Star.
 
Ellsworth og Hollick-Kenyon beregnet at de landet ca 7 km fra Little America, men basen var blitt begravet av is og snø siden Byrds ekspedisjon og det var ikke lett å få øye på noen deler som de håpet fremdeles stakk opp over snøflaten. Senere viste det seg at de var 26 km fra Little America. Med truger og tunge sleder trasket de i vei dag etter dag uten helt å vite hvor de var i forhold til Barrierekanten og Little America. Ikke før 15. desember, etter en slitsom fottur på over 160 km, fant de basen. De gravde seg ned til en takluke, knuste glasset og krabbet inn i det som viste seg å være radioskuret. Dessverre fant de ikke radioutstyr, men planen hadde hele tiden vært at de skulle vente i basen til forholdene var slik at Wyatt Earp kunne komme inn og hente dem. Den 15. januar ankom det britiske forskningsskipet Discovery II Hvalbukta og den 19. ankom Wyatt Earp. Discovery II var sent ut fra Australia og var bare én av flere redningsoperasjoner som var blitt satt i gang etter at radiokontakt med Ellsworths fly ble borte allerede første dagen av flyturen. Ellsworth fikk National Geographic Societys Hubbard-medalje av president Roosevelt april 1936 for utmerkelse innen utforskning, oppdagelse og forskning og han ble æresmedlem i Det Norske Geografiske Selskab samme året.
 
I 1938-39 returnerte han til Antarktis med Wyatt Earp og to fly på det som ble hans siste ekspedisjon til kontinentet. Sir Hubert Wilkins ble igjen med som teknisk rådgiver; skipets mannskap var norsk. Ekspedisjonen dro til det som i dag er australsk kravterritorium og Ellsworth kastet ned et amerikansk flagg under en flyving innover land og erklærte at området nå var amerikansk. Australia var ikke enig i dette og USA fulgte ikke opp Ellsworths anneksjoner.
 
Ellsworth hadde planer om flere antarktisekspedisjoner, men disse ble forpurret av krigen 1939-45. På en fottur i Mexico i 1943 falt han stygt og helsen ble svekket. Han døde i New York 26. mai 1951.
 
Kilder:

Lincoln Ellsworth: Hinsides horisonten. Gyldendal, Oslo 1940.
http://www.south-pole.com/p0000110.htm