Fram Museum Oslo

EKSPEDISJONER

På ski over Grønland (1888-1889)

 1888 ble Fridtjof Nansen, sammen med fem andre, de første til å krysse Grønlands innlandsis. De brukte seks uker på ski over isen fra øst til vest og måtte tilbringe vinteren 1888-89 i Godthåb (Nuuk) på vestkysten før de kunne få skipsleilighet tilbake til Norge.

På ski over Grønland (1888-1889)

Sommeren 1882 var Nansen ombord i selfangeren Viking ved Øst-Grønland. Året etter i 1883 fikk han høre at Nordenskiöld var kommet tilbake fra Grønland etter en ekspedisjon på innlandet. Nordenskiöld hadde bare sett uendelige store områder med snø og is. Skiføret hadde visstnok vært godt, og dette inspirerte Nansen veldig. Nå ville han planlegge sin egen ekspedisjon. Han ville gå på ski tvers over Grønland. Turen ville være av stor vitenskapelig interesse for bedre å forstå hvordan forholdene hadde vært i Nord-Europa under siste istid, mente han.

no-nb_bldsa_3b137_large.jpg


Flere forsøk på å gå over Grønland hadde vært gjort. Alle var mislykkede. I 1884, da Nansen arbeidet med doktoravhandlingen sin, utarbeidet han en foreløpig plan. Denne ble forelagt den danske marinekapteinen A. Mourier.

Nansens prosjekt gikk ut på å gå fra øst mot vest. Siden Øst-Grønland så å si var ubebodd, og siden det ikke var noen regelmessig forbindelse til sivilisasjonen fra østkysten, ville man dermed spare seg for å måtte gå både fram og tilbake. Ved å gå fra øst mot vest brant Nansen alle broer bak seg. "Jeg har alltid syntes at den lovpriste rettrettlinjen er en felle for folk som ønsker å nå sitt mål", uttalte Nansen. Det var altså bare én mulig vei, nemlig FRAM. Man var nødt til å tvinge seg fram til vestkysten. Man hadde ikke noe valg, noe som i seg selv var en kraftig spore til menneskelig handling, ifølge Nansen.

Området rundt Sermilikfjorden vest for Angmagssalik på 65⁰ 35' N ble valgt som utgangspunkt. Bestemmelsesstedet på vestkysten ble Kristianshåb ved Discobukta. Avstanden i luftlinje var 600 km.

Planen ble fra de fleste hold sett på med skepsis og betraktet som galimatias.

Så ble det bestemt at skituren skulle gjennomføres i 1888. Meningen var å finansiere turen med egne midler, men de strakk ikke til. Derfor søkte han Universitetet om 5 000 kroner i støtte. Søknaden ble avslått. Takket være den danske grossereren Augustin Gamél i København ble penger skaffet til veie.

Som ledsagere valgte Nansen (26 år) å ta med seg disse karene: skipskaptein Otto Sverdrup (33), premierløytnant Oluf C. Dietrichson (32), bonde Kristian Kristiansen Trana (24), Samuel Johannesen Balto (27) og Ole Nielsen Ravna (46).

På isflak langs Grønlands østkyst

Selfangeren Jason plukket opp deltakerne på Island 4. juni, og allerede neste dag møtte de på drivisen. Det var en kjent sak at det var vanskelig for et fartøy å trenge gjennom isen utenfor Grønlands østkyst. Det hadde tidligere bare lyktes én gang med Nordenskiölds dampskip Sofia 4. september 1883.

11. juni ble en klar og fin dag, og de var nå like i nærheten av Angmagssalik. Alt så lovende ut. Jason forsøkte å trenge gjennom isen men måtte gi opp. Landet lå da ca. 70 km innenfor. Det gikk en hel måned, fangstsesongen nærmet seg slutten og Jason gikk sørover.

17. juli var de utenfor landet ved Angmagssalik. Her var det et smalt belte av is, ca. 18 - 20 km bredt. Nå gjorde de seg klar. Nansen hadde tatt med seg en solid båt fra Norge. Det skulle vise seg at denne uansett ble for liten, og Nansen mottok med takk skipperens tilbud om å overta en av Jasons mindre fangstbåter.

Utstyret ble lagt ned i båtene og de siste brev ble skrevet. Klokken syv på kvelden var alt klart. Sverdrup førte kommandoen i den ene båten med Kristiansen og Ravna som roere, og Nansen satt i den andre med Dietrichson og Balto. Turen var begynt.

Men det skulle ikke gå som alle hadde håpet. Først så det greit ut. Etter en del vanskeligheter med sterke strømmer og is som truet med å knuse båtene, kom de faktisk så nær land at de kunne skjelne steiner og ujevnheter, like ved Sermelikfjorden. Så tetnet isen rundt dem og båtene måtte trekkes opp på et flak.

Etter en sjøsetting ble Nansens båt skadet og måtte trekkes opp på flaket for reparasjon. Himmelen hadde blitt mørk og det bygde opp til uvær. Da var det var bare å krype i posen. Et øyeblikk lettet det og da fikk de et siste glimt av Jason på vei tilbake.

19. juli klarnet det opp og de kunne fortsatt se land ved Sermilikfjorden, men nå befant de seg dobbelt så langt unna. De prøvde på ny å sjøsette båtene, men det varte ikke lenge før de måtte ta seg opp på et flak igjen. Så drev de raskt vekk fra Sermelikfjorden og fjelltoppene rundt forsvant. Neste dag, 20. juli, vokste bølgene og brøt inn over flaket. Isen som opprinnelig besto av en rund flate på ca. 30 m i diameter sprakk nå opp i mindre flak. Det bar nærmere og nærmere kysten og brenningene. I nærheten var det et stort og tykt flak som de kom seg opp på, men situasjonen var nå kritisk.

En dag hadde Ravna og Balto plutselig forsvunnet. Nansen lette etter dem, så seg rundt og brettet til slutt til side presenningen på en av båtene. Der fant han Balto og Ravna på bunnen av båten. De hadde gitt opp livet helt og forberedte seg nå på å dø.

En stund senere endret været seg til deilig solskinn. De befant seg nå ca. 55 km sør for munningen til Sermilikfjorden og avstanden til land økte raskt. Selv dette siste, tykke og solide flaket hvor de befant seg begynte å brekke opp, og en ny krise var i emning.

Til slutt måtte de sjøsette båtene og la det stå til. Nå gjaldt det bare å holde ut, skaffe seg nok søvn og være best mulig uthvilt og forberedt. Da de gikk til ro var larmen fra brenningene øredøvende og vannet bruste like utenfor teltveggen. Isflaket husket opp og ned som en skute i svær sjø. Nansen ventet hvert øyeblikk at Sverdrup, som hadde vakt, skulle purre dem ut, men det skjedde aldri. Da Nansen våknet om morgenen hørte de kun fjerne tordenskrall. Flaket var sterkt medtatt med isklumper i hauger over alt.

Teltet sto helt ute på kanten. Tett på ved siden av dem hev et svært iskoss seg opp og ned og truet med å velte inn over teltet. Sjøen skylte over flaket på alle kanter, men vollen av isklumper beskyttet teltet. Båten, som Balto hadde søkt tilflukt i, fikk en diger bølge over seg slik at Sverdrup måtte holde på den. Da det så som styggest ut, og flaket var på vei ut i brenningene, endret det retning og med merkelig fart stevnet det innover mot land. Turens mest dramatiske episode hadde endt godt.

Det ble holdt kontinuerlig vakt med avløsning annenhver time slik at det kunne varsles om isforholdene og sjøen. Alle var bekymret. De kunne jo drive ut i Atlanterhavet og på den måten være fortapt. Nansen mente at de ville komme til å få kontakt med land.

Etter et par dager var det mindre is. I en fart ble frokosten spist og båtene sjøsatt. De var nå klar av drivisen. Med norske og danske flagg foran og bak gled båtene inn mot en bratt fjellvegg. Kort etter lå de trygt i en liten vik, fikk fast grunn under føttene, tilberedte et bedre måltid og drakk kakao.

Så satte de kursen nordover, men turen gikk ikke helt smertefritt for seg. Mange steder fløt det is helt opp til land, men de tok seg fram.

Snart traff de på folk og det ble utvekslet gaver. De drev også byttehandel. Synåler og andre små gjenstander i bytte for kjøtt var det mest vanlige.

Det var stor forskjell på flo og fjære, og båtene måtte trekkes høyt opp på land. Ved en anledning holdt de på å miste dem. En ølkagge og en tilje som var brukt til å støtte opp båtene med gikk tapt. Provianten ble oversvømt, men siden den var pakket i tette kasser av blikk ble det ingen skade på den.

På mange plasser var det rikelig med sel og fugl. De jaktet og sørget for betydelige tilskudd av ferskt kjøtt.

Før avgang fra Kristiania hadde Nansen lovt at det skulle være nok av mat og drikke. De skulle få kaffe hver dag og så mye mat de kunne spise. Nå var man kommet i den situasjon at maten måtte rasjoneres. Balto klagde og mente at ingen hadde vært mette etter at de kom til kysten. Til overmål ble de kommandert til alt slags slitsomt arbeid. Nansen på sin side mente at han aldri hadde lovt noe som helst med hensyn til maten. Ifølge Nansen ville maten bare rekke til midt på Grønland dersom alle skulle spise det de hadde lyst til. Da Kristiansen kom hjem, ble han spurt om de hadde fått nok mat. ”Nei, mett hadde han aldri vært”, var svaret hans da.

no-nb_bldsa_3b_112n_large.jpg

Endelig i land

Omsider, den 10. august, var de ved Umivik. Her slo de leir og Nansen bestemte seg for at dette skulle være utgangspunket for ferden videre. Nå kunne forberedelsene til selve skituren begynne.

17. juli hadde de forlatt Jason, ikke langt fra Sermilikfjorden som var det opprinnelige utgangspunktet for skituren. Ved ankomsten til Umivik, 25 dager senere, hadde de tilbakelagt ca. 800 km i båtene og de befant seg ca. 110 km sør for Sermilikfjorden. Endelig kunne de fortsette, men utgangspunktet ble annerledes og de hadde mistet mye tid.

Nansen og Sverdrup foretok en rekognosering og gikk opp til omtrent 125 m over havet. Herfra så de over til en bre lengre inn. Den var sterkt oppsprukket, særlig på tvers. Oppstigning i nordvest var derfor utelukket. De valgte en annen oppstigning, men de måtte stadig snegle seg frem mellom sprekkene. Etter hvert som de kom lengre inn ble det færre sprekker og det var lettere å gå. Til gjengjeld var det nå tyngre føre og de angret på at de ikke hadde tatt med ski. Endelig sto de på toppen av “Den hvite Haug” som de døpte den, ca. 900 meter over havet. Herfra så de innover Grønland og konkluderte med at innlandsisen så mer farbar ut enn de hadde regnet med.

no-nb_bldsa_3b057_large.jpg

Utstyret

Sledene var av seig ask. De ble surret sammen uten nagler for å oppnå størst mulig elastisitet. Lengde var 2,9 m, bredde 0,5 m og meiene var 9,5 cm brede, skodd med tynne stålplater som kunne skrus av. Vekten var 11,5 kg uten stålplatene. Med platene veide de 13,75 kg. Nansen hadde ønsket seg sterke trekkhunder, men hadde ikke lyktes med å oppdrive noen før avreisen.

Det var ski til alle mann pluss noen i reserve. De hadde også med noen indianske truger som de trodde ville komme godt med ved trekking i oppoverbakke. Noen norske truger som også var med viste seg å være for små.

Teltet var firkantet. Det var laget av fem stykker, to sidestykker og to endestykker av lett bomullsduk. Gulvet var av grovere seilduk. Gulvet ble senere brukt som seil. De fem delene måtte bindes sammen med lisser. Dessverre trengte snøen gjennom lissingen. Det ville vært en stor fordel om delene hadde vært sydd sammen.

Kokeapparatet var konstruert av Nansen. Det besto av et spritapparat med to kokekar. Begge karene var isolert med tykk filt. Av snø med en temperatur på bortimot minus 40 grader kunne de få fem liter kokende sjokolade i et av karene og fire liter vann i det andre ved forbruk av 0,35 liter sprit. For å smelte vann hadde hver mann en flat lommelerke som ble fylt med snø.

Maten var mest mulig næringsrik i forhold til vekten. De hadde svensk knekkebrød, kjøttkjeks og pemmikan som viste seg bare å være laget av tørket kjøtt og ikke tilført fett. Slik kom de til å lide av fetthunger. De hadde smør, men altfor lite. I tillegg hadde de tatt med sjokolade, ost, karvekål, tørket kveite, kondensert melk, te, sterk kaffeekstrakt m.m.

De hadde ingen alkohol, og om dette sier Nansen: “Alkohol i enhver form er etter min erfaring aldeles forkastelig, den gir kanskje litt varme og hygge i øyeblikket, men en må betale for det siden”.

Han er mer positiv til tobakken når den blir ”nydt med måte, men også den slapper legemskreftene og svekker nervene, utholdenheten og seigheten i det hele”. Derfor var det bare med tobakk for én pipe hver søndag og på festdager.

Det var et stort antall instrumenter med av forskjellig slag, blant annet kompass, teodolitt, lommesekstant, termometre, ur, fotografiapparat, kikkerter og barometre m.m.

Dette hadde de også tatt med seg: to gevær med rifle- og hagleløp, isbrodder, tau, skistaver med alpeøkser, fyrstikker, flint og stål, brennglass, sprit, et lite apotek, bæresekk med reserveklær og presenninger.

Til fjells

Den 15. august var alt klart. Den opprinnelige planen om å gå fra Angmagassalik hadde de gitt opp. Umivik var altså nytt utgangspunkt og Kristianshåb var fortsatt målet.

Sledene ble lastet med mer enn 120 kg, og det viste seg at dette ble for tungt. Derfor lastet de om slik at vekten på fire sleder ble ca. 100 kg. Den femte ble adskillig tyngre og skulle trekkes av Nansen og Sverdrup.

Den første dagen kom de fire km frem og opp i en høyde av 180 m. Allerede 17. august ble de liggende værfast i teltet i tre dager.

De slet med mange og store sprekker i isen, men 21. august var de oppe på innlandsisen og har lagt bresprekkene bak seg. Nå hadde de ikke tilgang på vann lenger, og det eneste drikkevannet de får er vann som smeltes på blikkflaskene som de har inne på brystet.

På fire dager var de kommet 18 km fra utgangspunktet og opp i 870 meters høyde. Stigningen så nå ut til å bli jevnere, men fortsatt var det enkelte sterke stigninger der de måtte være flere om hver slede.

Føret var godt og fremdriften god, men det varte ikke lenge. Nysnø og frost førte til at sledemeiene som var stålbeslått gled dårlig.

Oljeduktrekkene til soveposene ble forsøkt brukt som brensel. Forsøket var imidlertid ikke bare vellykket siden teltet ble fylt av røyk og sot. Det gikk bedre etter hvert da de flyttet ildstedet ut. Ved en anledning hadde Nansen veltet bønnesuppen som sto til koking inne i teltet. Den fløt ut over gulvet sammen med snø, is og brennende sprit fra kokeapparatet. Da ble suppen samlet opp på midten av gulvet og tømt tilbake i kjelen.

27. august var de kommet opp i 1880-meters høyde. Hvor mye høyere de ville komme var det ingen som visste. Dette var uoppdaget land. Samme dag rigget de om sledene og satte seil. Dette møtte stor motstand, særlig hos samene. Sledene ble satt ved siden av hverandre, og med staver på tvers ble de surret sammen til to flåter. Gulvet i teltet og to presenninger ble brukt som seil. Målet var fortsatt Kristianshåb.

Motvind og dårlig føre gjorde at det ville være mer enn tvilsomt om endepunktet faktisk ble Kristianshåb. Dit var det 595 km og det ville gå langt ut i september før målet kunne nås. Da ville siste båt til København forlengst ha gått. Til Godthåb var det 470 km. Ulempen her var at ca. 100 km av ferden måtte gå over bart land med dype fjorder og høye fjell.

Seil ble satt og de hadde bestemt seg for å prøve å nå Godthåb. Underveis inntraff en del uhell. Kristiansen tråkket feil på en fokkeskavl og fikk vanskeligheter med å gå. Flere av dem ble snøblinde. Løs snø gjorde det nødvendig å bruke truge. Etter hvert da de lærte seg teknikken kom disse virkelig til nytte, men etter få dager tok de skiene i bruk igjen. Det var nå allikevel det beste fremkomstmiddelet, syntes alle.

De tre ukene som nå fulgte ble preget av et ensformig slit. Føret var tungt og den fine fokkesnøen som falt var som sand å gå på. Fetthunger, tørst og kulde var daglige plager.

Da Nansen gikk til køys den 11. september, la han et sprittermometer under hodeputen. Det var sunket dypt under skalaen på minus 37 grader. Professor Mohn regnet senere ut at de hadde hatt temperaturer på under minus 40 grader om nettene. Dagtemperaturen varierte mellom minus 20 og minus 15.

Nansen tørnet som regel ut en time før de andre for å lage frokost. Om morgenen var teltet dekket med rim på innsiden og temperaturen lå på mellom 30 og 40 minusgrader.

Slitet med å trekke sledene gjennom den hvite ørkenen fortsatte. Etter to timer ble det som regel delt ut en plate kjøttsjokolade til hver. Middagen ble inntatt mens de satt på sledene. Med en liten brevvekt ble det veid opp en nøyaktig rasjon til hver mann. Etter enda et par timer var det gjerne ved femtiden “eftasverd”. Så trakk de til det ble kveld, bare avbrutt av en liten hvil og enda en plate kjøttsjokolade. Kveldsstunden i teltet var høydepunktet på dagen. Kveldsmåltidet besto som regel av varm suppe eller lapskaus.

Fettsulten var sterk og smøret smakte spesielt godt. Det ble delt ut en kvart kilo smør per mann i uken. Det beste de visste var å spise smøret i store klumper. Nesten like høyt i kurs som smøret sto tobakken. Den pipa de fikk hver søndag ble tøyd lenge. Først røkte de tobakken, så røkte de på asken og treet i pipehodet. Det rakk ikke til for hele uken, så enkelte stoppet tjæretau i pipa og røkte, andre tygde på tjæretau. Nansen prøvde også å tygge tau, men det smakte ille. Derimot fant han ut at det var godt å tygge på trefliser. Det holdt munnen fuktig og lesket litt for tørsten.

Siden det var begrenset med sprit til oppfyring og smelting av snø og is, ble det dårlig med vann. Tørsten og fetthungeren var påtrengende. Til sammen ble det veid opp ca. 1 kg mat per person per dag.

For å holde riktig kurs ble posisjonen holdt à jour, og det ble gjort meteorologiske observasjoner med få timers mellomrom.

Toppen og nedstigningen mot vestkysten

Den 4. september hadde de passert den høyeste ryggen som lå på 2 720 meter over havet. Den ellevte var de kommet ned til 2 600, og de regnet med at snart ville det være bart land i sikte. De hadde regnet ut at det gjensto 125 km. I virkeligheten skulle det vise seg at det var 190 km igjen til målet. Følgelig var det intet bart land å se.

Den 17. september var det gått to måneder siden de hadde forlatt Jason. Den 18. frisknet vinden til og endelig var det håp om god seilevind. Tross Baltos forsikring om at seiling på snøen var det rene idioti ble seil satt. To og to sleder ble bundet sammen. Sverdrup, Nansen og Kristiansen bemannet den ene, og Dietrichson, Ravna og Balto den andre.

Under seilasen samme ettermiddag ropte plutselig Balto: “Land der forut”. Og sannelig gjennom snøfokket skimtet de en fjelltopp. Kursen ble lagt om mot toppen og seilasen gikk strykende. Nansen var styrmann. Da det begynte å skumre, fikk han se noe mørkt forut. Han tok det som en alminnelig skyggevirkning og kjørte rett på. Plutselig oppdaget han at det var noe annet, kastet seg rundt og skar opp i vinden. Og det var i siste liten, han sto på kanten av en bred sprekk. Han fikk stoppet den andre sleden også og situasjonen var under kontroll, men det var like før ferden hadde endt her. Nå var de på nytt kommet inn i et sprekkområde. Men været klarnet og i det lyse måneskinnet så de godt nok til å unngå de verste sprekkene.

Mens Dietrichson og Balto satte opp teltet om kvelden den 21. september, dro Nansen, Sverdrup og Kristiansen ut for å se på isen. De var bundet sammen i tau fordi isen var uvanlig stygg med skarpe kanter og kløfter. Nansen fikk øye på en liten mørk flate mellom isryggene. Det så ut som vann. Da han stakk staven nedi var det bløtt. De kastet seg ned med munnen mot vannflaten og sugde i seg alt det vannet de orket. Etter å ha tørstet så lenge på knappe vannrasjoner var det en usigelig nytelse å kunne drikke så mye de orket. De følgende dagene gikk de bortover breen slik at de kunne se ned til en av armene som gikk ut fra Godthåb-fjorden.

Den 24. om formiddagen kom Nansen til en bratt skråning. Under ham lå bart land og isen hvelvet seg like ned i et islagt vann. Snart sto alle mann på kanten av skråningen, og så satte de utfor. De tok seg over isen på vannet og spente av seg broddene som de hadde brukt på breen de siste dagene. Innlandsisen var beseiret. Det var godt å kjenne jorden og stien under føttene.

Den nærmeste fjorden, Ameralikfjorden, skar inn i landet sør for Godthåb, og nå gjaldt det å komme seg til bunnen av fjorden. De tok med seg mest mulig av det nødvendigste. Resten ble samlet i en haug på sledene og dekket med presenninger for å hentes senere.

Målet

Den 26. september sto de endelig ved bredden av Ameralikfjorden. Langs bredden av fjorden vokste det mange steder to meter høye kjerr av vier og or. Spørsmålet var nå hvordan de skulle komme seg videre. Det ble besluttet at de skulle bygge en båt, og Sverdrup og Nansen skulle reise av sted når båten var bygget.

Til spileverk tok de to lange bambusstenger og en skistav av bambus. Til spant ønsket de å bruke de bøyde askestengene i kjelkene, men det ville ta flere dager å hente disse. De bestemte seg derfor for å bruke viergrener. Med hardt arbeid og stor oppfinnsomhet var de i stand til å bygge skroget.

Seildukstrekket som hadde tjent som teltgulv ble sydd om til båtform og strammet over skroget, og en av verdens mest originale båter var skapt. Den var 2,56 m lang, 1,42 m bred og 61 cm dyp. Akterspeilet var tvert avskåret.

Den kunne bare ta to mann, og var ikke akkurat lettrodd. Den var heller ingen skjønnhetsåpenbaring. De lagde fire årer. Som åreblader brukte de gaffelformede viergrener som ble surret på endene av fire bambusstokker.

Å lage tofter til båten skulle vise seg å være det vanskeligste. Den ene toften besto av det runde, smale teodolitt-stativet, den andre av to tynne bambusstokker.

De tok med seg nødvendige klær, gevær, ammunisjon og proviant. Det var overraskende hvor mye de faktisk fikk plass til. Det skulle vise seg at båten faktisk var ganske lett å ro.

Den 29. september startet de. Etter noen timer på toftene verket det i hele kroppen. Om kvelden gikk de på land. Nansen hadde skutt seks store blåmåker og nå spiste de to hver. Da Sverdrup senere ble spurt om de hadde rensket måkene godt, svarte han: “Å, jeg vet ikke, jeg så nok at Nansen karet noe ut av dem, det var vel noen av tarmene, og resten gikk vel ut i suppen, men bedre mat har jeg aldri spist”. De fortærte også hode og føtter.

Til Godthaab

De to neste dagene var preget av motvind, men båten virket bra. Langt på dag den 3. oktober sto vinden opp etter sundet mot Godthaab. Etter hvert fikk de øye på flere eskimohus. Folk kom strømmende ut, pekte, gestikulerte og snakket. De var mildt sagt forundret over å se to menn i en halv båt. Alt utstyret og båten ble landsatt. En blond hyggelig mann kom bort til dem. Han snakket engelsk fordi han regnet med at Nansen og Sverdrup var forliste engelske sjøfolk. Den elskverdige herren viste seg å være Gustaf Baumann, ansatt ved den danske handelsplassen i Godthåb. Det skulle vise seg at høstens siste skip til København hadde gått for flere måneder siden.

Det var ingen andre skip i Grønland som kunne nås nå. Det eneste skipet, Fox, lå i Ivigut og skulle gå i midten av oktober. Dit var det 400 km. Å komme hjem i 1888 kunne de bare glemme.

Stedet de var kommet til het Nyherrenhut, litt sør for Godthaab. Der ble de hilst med salutter, flaggene gikk til topps og invitasjoner til en større middag ble sendt ut. For første gang på flere måneder kunne de stikke hodet ned i vaskevannsbollen og holde storvask. Så skiftet de til rent undertøy og følte seg som nye mennesker.

Det var to ting som sto i hodet på dem på dette tidspunktet. For det første gjaldt det å få hentet de andre medlemmene av ekspedisjonen, deretter å prøve å få gitt beskjed til Fox i Ivigtut. Etter at Nansen først hadde sendt forsyninger som besto av masse mat, tobakk, piper og mye annet i to kajakker, fikk han brev fra Dietrichson om at alt sto bra til og at de var svært tilfreds med alt de hadde fått.

Så ordnet de med en båt for å hente de fire forlatte, og den 12. oktober var alle ekspedisjonens medlemmer samlet i Godthaab. En dag fikk de høre at det hadde kommet noen kajakkmenn sørfra. De hadde med brev fra Ivigtut. Kajakkposten hadde nådd Fox i det øyeblikk hun skulle lette anker.

Nansen skriver om oppholdet i Godthaab: “Og så levde vi vinteren over i Grønland og hadde en interessant og på mange måter lærerik tid sammen med de danske folkene i Godthaab og sammen med eskimoene der og i omegnen. Vi studerte eskimoenes liv og forsøkte å lære oss å padle kajakk og å dra på jakt. De er merkelig ufordervede og tiltalende naturfolk, med enkle livs- og samfunnsforhold, hvor brødnid og havesyke og klasseforskjell ikke har gjort menneskene griske og misunnelige.”

I løpet av vinteren levde Nansen for en stor del sammen med eskimoene og skrev boken Eskimoliv. Denne omhandler: Grønland og eskimoene, kajakken og kajakkredskapene, vinterhus, telt, konebåter og reiser, karakter og sosiale forhold, kjærlighet og giftermål, moral, rettergang, trommedans og fornøyelser, begavelse og kunstsans, litteratur, religiøse forestillinger og overtro, europeere og innfødte.

Nansen tok med seg en rekke gjenstander hjem fra Grønland, som nå er å finne på Frammuseet.

Hjem

Den 30. mai 1889 kom ekspedisjonen tilbake til Kristiania. Hundrevis hadde møtt frem og en hel flåte dampskip. Da de nærmet seg havnen og festningen, så de at kaia var svart av mennesker og Dietrichson sa: “Se, er det ikke pent med alle menneskene, Ravna?”. “Jo, pent, meget pent, hvis det bare hadde vært rein,” svarte Ravna.


 

GRØNLANDSEKSPEDISJONENS RUTE:

 17. JULI 1888GRØNLANDS SØRØSTKYST  
 10. AUGUST UMIVIK PÅ FASTLANDET  
 26. SEPTEMBER AMERALIKFJORDEN PÅ VESTKYSTEN 
 GODTHÅB 
 30. MAI 1889  KRISTIANIA