POLARSKIP

Polarskipet Fram

Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland - nå Nunavut-regionen i Canada - 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12. Fram er nå utstilt i Frammuseet på Bygdøynes i Oslo.

Polarskipet Fram


Teorien bak Frams konstruksjon

Teorien om at det måtte være en øst-vestlig strøm over Polhavet ble fremmet av meteorologiprofessor og Meteorologisk institutts første direktør, Henrik Mohn, i 1884. Rester fra det amerikanske ekspedisjonsskipet Jeannette var blitt funnet det året ved Grønlands sørvestkyst. Jeannette hadde blitt skrudd ned i isen ved de Nysibirske øyene (Novosibirskiye ostrova) i 1881. Fridtjof Nansen leste om Mohns teori og relaterte den til drivved og jord fra Sibir som han hadde oppdaget i isen utenfor Grønland i 1882.

Å tvinge skip gjennom isen i Arktis for å nå Nordpolen var uten hell blitt forsøkt mange ganger allerede. Nansen tenkte på en helt ny måte: å bygge et skip “så lite og så sterkt som mulig ... og etter et slikt prinsipp at det kan utholde isens trykk”. Med et slikt skip kunne han drive av gårde og derved bevise strømteorien, samtidig som han forhåpentlig kunne drive over eller veldig nær Nordpolen.

For å oppfylle planen måtte et skip konstrueres som aldri var blitt gjort før – et fartøy som kunne stå imot polisens ødeleggende krefter i flere år. Det er derfor takket være Fridtjof Nansens djerve teorier at Frams nyskapende form og proporsjoner ble slik de ble. I dag har hun en enestående posisjon i polarforskningshistorien som det skipet som seilte både lengst mot nord og lengst mot sør. Disse rekordene ble oppnådd på den første og tredje Fram-ferden.      


Fram bygges

Etter at Stortinget hadde bevilget 280 000 kr til tiltaket (18¼ mill.kr i dag), og diverse entusiastiske privatpersoner hadde bidratt med sitt, ble arbeidet startet med å bygge et polarfartøy etter Nansens spesifikasjoner.

Nansens nærmeste rådgiver i prosjektet var Otto Sverdrup, mens byggearbeidet ble overlatt til Colin Archer i Rekkevik ved Larvik. Det var ingen enkel oppgave. Nansen ønsket seg et fartøy som skulle være lite og lett, men sterkt nok til å motstå skruisens nådeløse trykk. Skroget måtte konstrueres slik at skipet ville bli presset opp av isen og ikke nedover, slik en hasselnøtt beveger seg som skvises hardt mellom fingrene.

I tillegg måtte fartøyet være et trivelig oppholdssted for mannskapet som skulle tilbringe flere år om bord. Det endelige resultatet ble et betydelig større skip enn Nansen hadde tenkt seg, med et deplasement på 800 tonn (fullastet), lengde ca 39 m, bredde ca 11 m og dyptgående ca 5 m. Bredden i forhold til lengden ga den styrke i isen, men førte i tillegg til at Fram rullet på ubehagelig vis i åpen sjø.

Nansen, Sverdrup og Archer holdt nær kontakt gjennom hele byggeprosessen. Archer lagde tre modeller og fire tegninger før byggingen tok til, og justeringer og endringer ble foretatt hele veien.

Materialene ble spesielt utvalgt. Eik og jern var hovedmaterialer, med pitchpine, norsk furu og greenheart i tillegg. De enkelte delene ble enten lagt dobbelt eller ble forsterket på forskjellig vis. Spantene var av naturlig krumvokst eik, boltet sammen parvis og lagt med bare 5 cm mellomrom. Mellomrommet ble fylt med en flytende blanding av bek, tjære og sagflis. Kjølsvinet var av pitchpine, som har et naturlig høyt kvaeinnhold som beskytter mot råte. Det ble lagt dobbelt, med to bjelker i høyden, bortsett fra under maskinrommet hvor det ikke var plass. Ishuden utenpå skroget var av greenheart og ble festet slik at isen kunne rive den av uten å skade skroget nevneverdig. Greenheart er en svært hard og holdbar tresort og den tetteste sorten i handel.

Spantene ble kledd innvendig med pitchpine-bord, mens det på utsiden var to lag med eik under ishuden. I boligdelen ble pitchpine-kledningen dekket med et lag tjæret filt under tre lag panel isolert i mellomrommene med kork, filt og linoleum. I tillegg til valg av materialer og ekstra forsterkninger, var det andre tilpasninger som skulle hjelpe Fram i å motstå presset fra isen. Roret var forsterket med tre tunge, u-formede jernrammer og både ror og propell kunne heises opp. Skipets akterende var konstruert slik at den var dobbel med en todelt brønn hvor roret og propellen kunne heises opp og vekk fra isen. Roret var i tillegg plassert så lavt som mulig for å unngå kollisjoner med isen.

Fram var designet som en tremastet skonnert, med en stående rigg av stålwire og liggende rigg av hamp. En vindmølle ombord drev en generator som ga strøm til belysning, og en dampmaskin på 220 hk ga en fart av 6-7 knop i rolig sjø. Den 26. oktober 1892 ble Fram døpt av Nansens kone Eva og sjøsatt fra Colin Archers båtbyggeri i Larvik.



Den andre Fram-ferd

Under Colin Archers ledelse ble det gjort enkelte endringer og forbedringer på Fram før Otto Sverdrups andre Fram-ferd tok til.

Kjølen hadde opprinnelig blitt bygd slik at lite stakk ned under bunnplankene, både for å beskytte den, for å gjøre skipet mindre dyptgående og for å gi større manøvreringsevne i isen. Det gjorde imidlertid at skipet var vanskelig å styre i åpen sjø. En falsk kjøl ble derfor montert, fra 0 til 39 cm dyp fra stevn til akter, og festet slik at den kunne rives av uten å skade hovedkjølen nevneverdig. Et nytt øvre dekk ble påmontert fra maskinrommet til baugen, som økte fribordet midtskips med 1,9 m. Det opprinnelige dekkshuset ble fjernet. Dette ga mye større plass til boligdelen, som ble fikk en salong til med tre enkeltlugarer på hver side i tillegg til de opprinnelige lugarene akter. En ny, relativt romslig bysse ble bygget mellom de to boligdelene og det ble også plass til et verksted og laboratorium.

For å isolere lugarene bedre ble ekstra panel satt på 30 cm fra skipssidene og rommet imellom ble fylt med kork. Korkisolasjon ble i tillegg fylt på flere steder. Dampmaskinen på 220 hk ble beholdt.



Den tredje Fram-ferd

Fram hadde ligget i opplag i flere år før Amundsen fikk lov til å bruke henne til sin ekspedisjon i 1910. Denne gangen ble hun satt i stand ved marinens hovedverft på Karljohansvern i Horten.

Noen av bordgangene over og under vannlinjen, samt flere planker på øvre dekk, måtte skiftes ut. En del av riggen måtte erstattes og et nytt dekkshus ble bygget fra overgangen mellom øvre dekk og poop-dekket mot mesanmasten. Et nytt ratt ble plassert på taket til dekkshuset, mens det gamle rattet ble beholdt som reserve.

Den gamle dampmaskinen ble erstattet med en moderne svensk dieselmotor på 180 hk fra Dieselmotorer AB, en nyvinning for polare ekspedisjonsskip.


Fram reddes

Etter avgangen fra Antarktis i 1912 ble Fram seilt til Buenos Aires, hvor hun ankom 25. mai. Roald Amundsen skulle nå fortsette med den opprinnelige planen å drive over Polhavet på en mer nordlig rute enn den første Fram-ferden hadde klart. Planen var å seile rundt Sør-Amerika og nordover til Beringstredet. Amundsen hadde mye å ordne før den nye ferden kunne ta til og i oktober 1913 ble Fram seilt nordover til Colón ved atlanterhavsenden av Panamakanalen. Det berømte polarskipet skulle få æren av å seile først gjennom kanalen. Imidlertid ventet hun frem til 1. desember uten at kanalen ble klar til åpning, og det ble bestemt at hun skulle seiles sørover rundt Kapp Horn og så nordover til San Francisco. Tilbake i Buenos Aires fikk kaptein Nilsen beskjed om å returnere til Norge i stedet. Fram ankom Horten 16. juli 1914.

Under første verdenskrig ble det ikke mulig å få til en ny polarekspedisjon og Fram ble liggende i Horten. De lange månedene i tropiske farvann hadde utsatt trevirket for pelemark og skipets tilstand var generelt for dårlig til en ny ekspedisjon. Amundsen fikk derfor bygget et nytt polarskip, Maud. Heldigvis vokste følelsen i Norge av at et slikt skip ikke burde overlates til herjing fra vandaler og utsatt for vær og vind. Flere komiteer ble dannet for å arbeide for å bevare Fram, men uten hell. Så ble Otto Sverdrup, som var dypt bekymret for sitt gamle skips fremtid, formann i Framkomiteen i 1925 og gikk helhjertet inn for å redde henne.

Fram ble slept, nesten som et vrak, til Framnæs mek. verksted i Sandefjord i 1929. Med sjenerøs støtte fra skipsreder og hvalfangstmagnat Lars Christensen og under oppsyn av Sverdrup, ble hun restaurert. Det ble bestemt å føre Framtilbake til den tilstand hun hadde vært i under Sverdrups andre Fram-ferd siden hun da, ifølge eksperter, hadde ”vært på sitt beste”. Tømmer til mastene måtte hentes fra vestkysten av Amerika, da det ikke fantes trær av slike dimensjoner i Norge.

I mai 1930 ble Fram tauet til Trondheim for visning på en utstilling der, og i september/oktober ble hun slept tilbake til Oslo, med besøk i en del kystbyer underveis.

Otto Sverdrup døde 26. november og Lars Christensen fortsatte arbeidet med bevaring av Fram. Hun ble slept tilbake til Horten og videre til Sarpsborg, hvor hun lå til 1934 tildekket med bølgeblikk.

Sverdrup hadde ment at Fram burde landsettes og et hus bygges over henne, høyt nok til å få med mastene. Ved kgl. resolusjon av 19. juni 1931 ble eierskapet til Fram overdratt til Komiteen for bevarelse av polarskipet “Fram”, og maskinen ble tilbakeført fra den tekniske høyskolen i Trondheim. I mars 1935 ble fundamentet lagt for det 1500 m² store Fram-huset på Bygdøy i Oslo.

Fram ankom Oslo på sin siste reise 6. mai 1935, slept av taubåten Høvdingen og ført av kaptein Oscar Wisting. Det tok mer enn to måneder å få skipet på land, med en liten elektrisk motor på 2 hk som dro henne opp med en fart av 1 cm per minutt. Skuta var på plass 10. juli og huset kunne da bygges rundt. Det var nesten ferdig ved årsskiftet.

Sjømenn og andre interesserte fra hele verden sendte penger til innsamlingen til Frams bevarelse - til sammen 252 000 kr (8,5 million kr i dag). Bygget sto ferdig våren 1936 med en kostnad på 240 000 kr. Kobbertaket kostet 20 000 i tillegg. Den 20. mai 1936 ble Fram-huset åpnet i nærvær av Kongen, Kronprinsen og andre fremstående personer. Deltakere fra alle tre Fram-ferdene var også til stede, blant andre Sigurd Scott-Hansen fra den første, Gunnar Isachsen og Adolf Lindstrøm fra den andre (Lindstrøm også fra den tredje) og Oscar Wisting fra den tredje.



Konklusjon

Tre ganger brakte designerens og skipsbyggernes fremragende dyktighet Framtrygt hjem igjen til Norge - etter reiser til verdens kaldeste og farligste steder. Dette hadde naturligvis ikke latt seg gjøre uten førsteklasses navigasjon og enestående sjømannskap.    

I dag er den stolte skuta utstilt for publikum i museet på Bygdøy i Oslo som bærer hennes navn. Velkommen ombord!