Fram Museum Oslo

POLFARERE

Sverdrup, Otto Neumann Knoph (1854-1930)

Otto Sverdrup er en av vårt lands fremste polfarere, på linje med Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Det er skammelig egentlig hvordan hans bedrifter har blitt oversett. Nå er det på tide å gjøre hans bragder kjent i vårt land. (Helge Ingstad)

Otto Neumann Knoph Sverdrup 
(1854-1930)

Otto Sverdrup var sønn av en bonde fra Bindalen i Nordland fylke. Han lærte tidlig å gjøre nytte for seg i det praktiske arbeidet både på gården og i skogen. Otto var en dyktig jeger og skjøt sin første bjørn allerede som fjortenåring. Da han var sytten år ble han sjømann. Da Nansen planla sin ekspedisjon til Grønland i 1887, ville Sverdrup gjerne delta. Nansens bror Alexander arrangerte jobbintervju og ga ham de beste anbefalinger. Da var Sverdrup 33 år gammel.

På ski over Grønland

Nansen var bare 27 år gammel da han hadde bestemt seg for å gå på ski over Grønland, noe ingen hadde gjort før ham. Noen mente at innlandet på Grønland var svært utilgjengelig og umulig å krysse uten hunder, men Nansen ville av gårde. Han valgte å starte østfra og gå over til vestkysten. Slik ble det umulig å ombestemme seg underveis og snu. Det var fram eller død, et motto som Nansen skulle leve etter i mange år!
 
Den 17. juli tok ekspedisjonen til. Da ble seks menn satt av på isen ved Grønlands sørøstkyst. Selfangstskuta som fraktet dem over het Jason, og av ustyr hadde de blant annet med seg en liten båt. Etter å ha rodd og seilt rundt i ismassene i fire uker, nådde de Umivik på fastlandet 10. august, og den femtende var de klare til å dra.
 
Ekspedisjonens høyeste punkt ble nådd på 2720 m.o.h. etter harde strabaser i stormer og snøfokk. Den 26. september kom de frem til Amerikalikfjord, etter å ha krysset den grusomme innlandsisen. Nansen og Sverdrup bygde da en båt og rodde sørover.
 
Da de ankom Godthåp hadde siste båten til Danmark gått, og de var nødt til å vente helt til våren for å komme seg hjem. I løpet av vinteren levde alle ekspedisjonens medlemmer sammen med inuittene, og nå lærte de mange og svært nyttige ting om hvordan man best overlever i arktiske strøk. Dette gjaldt både bekledning, mat og proviantering, og ikke minst hvordan man bruker hunder til transport i store og åpne fjell- og viddelandskaper. 30. mai 1889 kom ekspedisjonen tilbake til Kristiania, hvor tusenvis av mennesker hadde møtt frem for å ta dem i mot. Otto Sverdrup var nå en av Nansens mest betrodde menn.

Polarskipet Fram blir bygd

I 1892 deltok Nansen på en selfangstekspedisjon, og fikk da en helt spesiell interesse for havstrømmene i Arktis. For å bevise at det gikk en havstrøm fra Sibir, over Polhavet mot Nordpolen og deretter vestover og ut mellom Svalbard og Grønland, bestemte han seg for å bygge et skip egnet til en slik reise. Han tok kontakt med Norges mest kompetente skipsbygger, Colin Archer. Otto Sverdrup ble engasjert som inspektør under byggingen.
 
Skipet ble supersolid med et skrog rundt som en kokosnøtt og uten en alminnelig utvendig kjøl. Skutesidene ble 75 cm tykke, og det ytterste trelaget (ishuden) besto av ”greenheart”. Roret og propellen kunne løftes opp og inn i sikkerhet. Skipet skulle motstå presset fra isen og drive av gårde oppå ismassene under den årelange reisen. Sverdrup deltok aktivt i planleggingen og designet dessuten Frams tremastede skonnert-rigg. Skipet ble sjøsatt 26. oktober, og Eva Nansen døpte henne Fram.

Første Fram-ferd

Otto Sverdrup ble Frams første skipper. Da Fram forlot Kristiania på St. Hansaften i 1893, var Nansen ekspedisjonens leder, men Otto var kapteinen om bord. Mange mente ekspedisjonen var dømt til undergang. Ingen hadde noen gang vært inne på havet ved Nordpolen. De fleste forståsegpåere mente skipet ville bli knust av isen og aldri komme tilbake. Totalt var de tretten om bord.
 
Fram frøs fast den 22. september og driften kunne starte. Havstrømmene skulle dytte dem fremover. Nansens ønske var å drive helt opp til Nordpolen, men det gjorde de ikke. På et tidspunkt bestemte han seg derfor for å forlate skipet for å prøve å gå til polen sammen med Hjalmar Johansen. Det var i mars 1895. De gikk 17 mil nordover og nådde 86⁰14”N, men her måtte de snu.
 
Sverdrup var nå både kaptein og ekspedisjonsleder på Fram. Fram nådde 85⁰59”N på sin ferd, noe som var en formidabel nordlig rekord for flytende fartøyer. 
 
Fram ble befridd fra ismassene 13. august 1896 og Nansens teori om en havstrøm ble bekreftet. En annen viktig oppdagelse underveis var Polhavets dybder.
 
Første Fram-ferd ble en gedigen suksess. Nansen og Johansen ankom Vardø den samme dagen som Fram kom løs ved Svalbard – 13. august 1896. 21. august var de alle gjenforent i Tromsø, og en lang triumfferd langs kysten av Norge tok til. I Kristiania sto 60 000 store og små på kaia og ønsket dem velkommen hjem. Alle ekspedisjonens deltakere ble invitert på stor slottsmiddag hos Oscar II.

Andre Fram-ferd

Rett etter at Fram var tilbake i 1896, kom forslag om en ny ekspedisjon. Finansieringen av den første ekspedisjonen hadde vært problematisk, men på grunn av dens enorme suksess ble ikke penger noe problem denne gangen.
 
Skipet ble fraktet til Larvik for ombygging og fikk et ekstra dekk, en salong til og flere lugarer. Nå ble det mer komfortabelt om bord. Den andre reisen til Framhadde fokus alene på det vitenskapelige. Zoologer, geologer, botanikere, kartografer og meteorologer deltok. Nå var de 16 menn om bord da de forlot Norge på sankthansaften i 1898.
 
Ekspedisjonen skulle kartlegge det ukjente Nord-Grønland og hvite flekker på kartet på østkysten av Grønland.
 
På veien var Fram innom Egedesminde, Godhavn og Upernivik. 75 bikkjer og nye forsyninger med kull, vann og mat ble tatt om bord. Den 18. august 1898 ble de stoppet av is ved Pim Island på Ellesmere-øya. Anstrengelser ble gjort for å prøve å forsere Kane-bassenget, men til ingen nytte. De var tvunget til å overvintre.  
 


1898-99 Framhavn

Før vinteren satte inn for alvor, dro flere mindre ekspedisjoner ut for å utforske og kartlegge ukjente områder av Ellesmere Island. Mye tid gikk også med til å gjøre seg klar for vinteren. Fersk mat trengtes til både bikkjer og mannskap. Mannskapet foretrakk moskuskjøtt og isbjørnbiff. Hundene fikk hvalross og sel.
 
Julen ble feiret, og da nøt de rikelig med god mat og godt drikke. De danset til melodier fra en stor spilledåse, og flere taler ble holdt – om både kjærlighet og mat.
 
På denne tiden var det ingen inuitter som hadde slått seg ned på Ellesmere Island, men polfarer Peary var i traktene og hadde engasjert flere av lokalbefolkningen til sin ekspedisjon. Peary og Sverdrup møttes én gang, noe som ble et veldig kort og formelt møte. Peary skal ha trodd at Sverdrup et co. var på vei til Nordpolen som han selv.
 
Norges nasjonaldag ble feiret, både om bord i Fram og av de som var på sledetur og bodde i telt.
 
Søndag 11. juni skjedde noe tragisk. Doktoren om bord hadde ikke følt seg riktig vel på en stund, og etter en ekspedisjon i Fort Juliane-traktene skjøt legen seg selv i hodet og døde. Han etterlot et brev hvor han skrev at han ikke kunne holde ut livet i villmarken og i isødet. Selvmordet gjorde et forferdelig inntrykk på alle om bord. De hakket hull i isen og ga ham en våt grav. Sverdrup forrettet, de sang en salme og ba Fadervår.
 
Sommeren ble brukt til kartlegging, jakt og innsamling av vitenskapelige data, planter, fossiler osv. Forsøk på å komme seg lenger nord på Grønland mislyktes. Landet vestenfor mot Canada var uutforsket, og Sverdrup bestemte at de skulle forlate sitt vinterkvarter og dra vestover isteden. Så dro de mot Jones-sundet og fant en passende bukt ved utløpet av Havnefjorden i ly av en øy som de kalte for Skreia.

1899-1900 Havnefjord

Første september var Fram vel på plass for en ny vinter. På den første utfarten dro de med båt vestover. De ble tatt av is og måtte oppholde seg flere dager på et sted som de ga navnet Baadsfjord. Så lagde de en slede av båten og kom seg tilbake til Fram på land.
 
Sverdrup ble nå møtt med den dårlige nyheten at Ove Braskerud var død. En ny begravelse fant sted, og alle var nedtrykt og ganske så satt ut av spill. Flere var syke, og det hersket usikkerhet og bitterhet om bord. Vinteren sto for dør og ekspedisjonen hadde ingen lege. Faktisk var den eneste som ikke hadde vært til en medisinsk undersøkelse legen selv, og han hadde tatt livet sitt. Sverdrup var mildt sagt forarget over dette. Botaniker Simmons fikk ansvaret for å ajourføre Svendsens notater og ble en slags reservedoktor.
 
Selv om vinteren var rett rundt hjørnet, dro to av mannskapene ut med hver sin slede østover på Ellesmere Island for å starte kartleggingen. Seks andre med fire sleder dro så langt vest de kom og satte ut depoter. De fant utmerkede jaktforhold i et område de ga navnet Moskusfjord. Kjøttet fra 20 moskuser ble fraktet tilbake til Fram fra dette området, som lå 138 km unna.
 
Så kom vinteren og jul og nyttår ble feiret på vanlig maner. Helsetilstanden om bord var blitt mye bedre. Alminnelige sysler var nå å lage kajakker, snekre sleder, vedlikeholde skipet og dessuten behandle innsamlede data og prøver de hadde tatt.
 
Zoolog Edward Bay slo seg ned ved Bjørneborg for å holde isbjørnene unna et stort depot de hadde satt opp der. Tre måneder tilbrakte han der helt alene.
 
På våren starter en av hovedekspedisjonene. Tre forskjellige partier med til sammen 54 hunder dro av gårde. På denne sledeturen ble vestsiden av Heibergs Land kartlagt helt opp mot 80⁰55” nord.
 
I et forsøk på å komme enda lengre nord, prøvde Sverdrup tidlig i august å komme seg gjennom Cardigan-stredet og Helvetesporten, men uten hell. Midt i september fant de et nytt trygt sted å ligge ved Gåsefjorden.

Brann på Fram

Søndag 27. august satte en gnist fra byssa fyr på hovedseilet til Fram som ble brukt som telt på dekk. Seilduken brant godt og en kritisk situasjon oppsto. Brannen spredte seg raskt, og hovedmasten, seksten kajakker og masse lagret trevirke tok fyr. Bokser med krutt sto også lagret på hoveddekket. Disse ble fjernet. Ikke langt fra flammene sto en tønne med 200 liter 96 % sprit. Alle fryktet selvfølgelig det verste, men etter en halv times slukking var de reddet. Men, da hadde de mistet storseilet, bommen og for øvrig store deler av riggen. Seksten kajakker var borte, flere par ski og en rekke skinn fra moskus og isbjørn.

Hunder

Sverdrup foretrakk grønlandshunder. De er vennlige, sterke og flotte jakthunder, mente han. Vanligvis var det fem til seks bikkjer i et spann. Når hundene fikk teften av bjørn eller moskus, ble de helt ville og nesten umulig å ha med å gjøre. Ofte var det eneste de kunne gjøre å velte sledene overende for å stoppe hundene. Etter hvert lot de hundene gå løse på jakt. Fem til seks bikkjer kunne dra 400 kg, og de jobbet i all slags vær, i både pluss- og minusgrader. Bare ved ett tilfelle frøs en hund i hjel.

1900-1901 Gåsefjorden

På ny ble jul og nyttår feiret på tradisjonelt vis. Men Sverdrup slet med Simmons og Bay som led av sovesyke og apati. I grunnen ville de ikke jobbe med noe om bord, verken som vitenskapsmenn eller noe annet.
 
Når Sverdrup var ute på tur og borte fra skuta, var det Baumann som var sjefen. Da oppsto det ofte konflikter mellom han og vitenskapsmennene som ikke ville gjøre noe annet enn å forske, og dette på tross av arbeidskontraktene deres som sa at de skulle kunne ta på seg et hvilket som helst arbeid underveis om det ble krevd av dem.
 
I mars dro de ut på sin største og lengste tur noensinne. Målet var å fastslå om Heibergs Land var en del av Ellesmere Island eller egen øy. I 72 dager var Sverdrup av gårde med Schei, og de fikk bekreftet at Heibergs land var en øy.
 
Isachsen og Hassel dro i en annen retning hvor land hadde blitt observert året før. De kartla Amund og Ellef Ringnes øyene, den østre delen av Kong Christians Land og nordspissen av North Cornwall. North Devon ble kartlagt og de fant ut at Grinnell Island var en halvøy.
 
Etter alt dette regnet de med at isen skulle smelte slik den vanligvis gjør i august, men Gåsefjorden forble full av is. De brukte store sager, de prøvde å knuse isen med skuta, men ingenting hjalp. De ble nødt til å oppholde seg enda en vinter i Gåsefjorden.

Gode jaktmarker

Med Fram som base var jakt og fiske mulig året rundt, og Gåsefjorden var rik på både bjørn, moskus, reinsdyr, hare, sel og rype. Hvalrosskjøttet ga de til hundene. Kokken Lindstrøm lagde nydelig mat, særlig av det deilige moskuskjøttet. Blodet ble brukt i pannekaker. Frem mot høsten 1901 hadde de tatt 144 moskus, 9 reinsdyr, 29 isbjørn og en haug med harer, ryper, gås, sel og hvalross.    
 
I den lange vinternatten hadde de ofte hatt besøk av ulv som kom helt inn på skuta. Det ble derfor satt opp en dyrefelle rett ved siden av Fram, og en dag hadde de tatt to som de fraktet om bord og lot leve i et eget bur på dekk. De fikk navnene Adam og Eva.

1901-1902 Gåsefjorden

Som følge av vær- og isforholdene måtte Fram bli enda et år i Gåsefjorden. De fant et sted litt lenger ut i fjorden og på ny satte de i gang med å sikre ferskt kjøtt til vinteren.
 
Dette året virket vinteren ekstra lang, og Sverdrup bekymret seg for hva de trodde hjemme i Norge. Fram var nemlig akkurat nå i det området hvor Franklins ekspedisjon med to skip og 130 menn hadde forsvunnet i 1845. Franklin-ekspedisjonen var sist sett i Meleville Bay og deres sist kjente havn var på Beechey-øya, hvor blant andre John Ross hadde vært og lett etter dem. Fra Framdro et parti av gårde for å finne båten Mary, som Ross hadde satt igjen ved et depot og en hytte. Da de kom dit var alt borte, antageligvis tatt av isbjørn og inuitter.
 
Et annet parti dro ut for å sette opp varder med melding om Frams forskjellige posisjoner underveis, i tilfelle leteaksjoner skulle bli - eller allerede var - satt i gang.  
 
Sverdrup dro nordover med Schei på en siste ekspedisjon. Den varte i 77 dager og var 1550 km lang. På denne turen nådde de et punkt de kalte Land Lokk på 81⁰40” nord, som ble det nordligste punktet de nådde på hele turen.   
 
Så åpnet Gåsefjorden seg på slutten av sommeren 1902, solen smeltet isen og endelig fikk de satt kursen hjemover.

Hjemkomsten

Fram ankom Utsira via Grønland 18. september 1902. På vei mot Stavanger ble de møtt av både store og små båter og skip. Sverdrup ble hilst velkommen av ordføreren og en stor folkemengde.
 
Dampmaskinen fungerte imidlertid ikke og Fram måtte taues. På turen til Kristiania, var de innom Kristiansand hvor en gallamiddag ble arrangert til ære for dem. I Larvik kom Colin Archer om bord, og senere flere av den norske regjeringens medlemmer. Diverse marineskip fulgte Fram, og Kongeskipet Heimdal under kommando av Sigurd Scott-Hansen, som hadde assistert Sverdrup på første turen med Fram, var der og eskorterte dem inn til hovedstaden. Fjorden var full av følgebåter, flere hundre av dem, og på kaia ventet 100 000 tilskuere. 
 
Sverdrup skrev på dette tidspunktet: ”Og nå er andre Fram-ferd over, og et område på cirka 200 000 km² har blitt kartlagt og annektert på vegne av Norge…”.
 
Andre Fram-ferd er nokså ukjent for de fleste, selv om den vitenskapelig sett er den viktigste av alle tre Fram-ekspedisjonene.
 
Sverdrup ble ansett for å være Norges mest beskjedne og tause mann, til forskjell fra Nansen og Amundsen. Et så stort område hadde aldri før blitt kartlagt noe sted på kloden på en ekspedisjon.
 
Underveis hadde mannskapene dratt  på reiser tilsvarende totalt 18 000 km, og oppholdt seg til sammen 762 dager og netter i telt.
 
Ekspedisjonen kom tilbake med 50 000 planter, 2 000 forskjellige dyre- og planktonarter og dessuten flere tonn med geologiske prøver. Disse viste ved senere undersøkelser at det er både gass- og oljeforekomster i farvannene mellom Nord-Amerika og Nordpolen.

Landområdet Sverdrup gjorde krav på

Sverdrup gjorde krav på norsk suverenitet over det nyoppdagede området. Verken den norsk-svenske unionen eller det uavhengige Norge i 1905 viste interesse for Sverdrups krav, noe han tok opp med Utenriksdepartementet i februar 1928. I 1930 gjorde Canada offisielt krav på området og den norske regjeringen godtok dette. Sverdrup mottok 67 000 dollar fra den kanadiske stat for det vitenskapelige arbeidet han hadde ledet og fått utført, for lån av dagbøkene hans m.m., og for de originale kartene de hadde laget.

Baracoa på Cuba i 1906

Sverdrup kjøpte en plantasje på Cuba i 1906, og hadde omfattende planer for dyrking av bananer, kaffe og kakao. Etter kort tid måtte han gi opp dette og begynte med bomullsdyrking. Grunnet tørke med påfølgende voldsomme stormer et år, var han tvunget til å gi opp det hele. I 1912 ville han slå seg på skogbruk i Alaska, men da første verdenskrig brøt ut, ble prosjektet aldri realisert.

Under russisk flagg

I 1914 ble Sverdrup kontaktet for å lete etter tre russiske ekspedisjoner. En større leteaksjon var satt i gang med de to skipene Eclipse og Hertha. Sverdrup ble kaptein på Eclipse.
 
Underveis ble ting ganske annerledes enn de hadde tenkt seg det. To transportskip fra den russiske marinen, i transitt mellom Taimyr og Vaigatch, var nemlig i trøbbel like ved Kapp Tsjeluskin. Åtti menn satt fast i isen og situasjonen var kritisk. Sverdrup kom så langt som 320 km fra skipene og 39 av mannskapet ble tatt om bord i Eclipse. Sverdrup hadde nå, 60 år gammel, vært med på å forhindre en ny stygg tragedie i Arktis.
 
Sverdrup jobbet også senere på russiske skip (i 1920 og 1921), blant annet på isbryteren Svjatogor (som senere fikk navnet Krassin).

Frams redningsmann

Otto Sverdrup ble den første lederen av Framkomiteen i 1925 (Frammuseets styre). På denne tiden lå Fram ved en bøye i Horten og var i dårlig forfatning.
 
Flere mislykkede forsøk ble gjort på å skaffe penger til å restaurere skuta og lage et museum, og de fleste involverte ville gi opp. Sverdrup derimot ga seg ikke og skal ha uttalt: ”Vi skal ikke gi opp, det er nå det begynner!”.
 
Ved hjelp av private sponsormidler ble Fram restaurert i Sandefjord ved Framnæs verksted i 1930. Slik skuta står utstilt i dag på Frammuseet er slik hun så ut under andre Fram-ferd.
 
Etter at den nyrestaurerte Fram hadde deltatt på en utstilling i Trondheim, ble skuta tauet til Oslo. Underveis ble Otto Sverdrup alvorlig syk. Da ble det foreslått å svinge innom Sandvika hvor han bodde, så han skulle få et siste glimt av sin elskede skute. Da skal Sverdrup ha sagt: ”Jeg vil slettes ikke ha noen form for teater her!”.
 
Den 26. november 1930 døde Otto Sverdrup, og først 20. mai 1936 åpnet Frammuseet på Bygdøy.
 
Sverdrup fikk Storkorset av St. Olav for ”berømmelig videnskapelig Opdagelsesreise”.
 
Han utga Nyt land i to bind i 1903 og Under russisk flag i 1928.