Fram Museum Oslo

POLFARERE

Isachsen, Gunnar (Gunnerius Ingvald) (1868-1939)

Isachsen var topograf på Otto Sverdrups 2. Fram-ferd. I 1906-10 var hans norske ekspedisjoner til Svalbard vesentlige i oppstarten av det arbeidet som ledet til det som i dag er Norsk polarinstitutt. Han ble senere direktør ved Norsk sjøfartsmuseum i Oslo.

Gunnar (Gunnerius Ingvald) Isachsen (1868-1939)

Gunnar Isachsen ble født i Drøbak. Han fulgte en militær karriere og ble premierløytnant i kavaleriet i 1891, rittmester i 1899 og 1903–05 tjenestegjorde han i franske militæravdelinger i Algerie og Paris. Han var fastlønnet offiser til 1917, og 1924 ble han major i landvernet. Gymnastikk og idrett var en av Isachsens opprinnelige interesser, og han gjennomgikk Den gymnastiske Centralskole med eksamen 1898. Han tok også kurs ved Marineobservatoriet i Wilhelmshaven og i havforskning i Bergen.


På Fram-ekspedisjonen kartla Isachsen store områder på lange hundesledeturer. I 1906 planla han sin egen ekspedisjon til Nordøst-Grønland, men han oppga dette da den danske forskeren Mylius Erichsen hadde lignende planer. Isachsen kom isteden i kontakt med oseanografen prins Albert av Monaco, som finansierte og ledet internasjonale forskningsekspedisjoner til Svalbard og de nære farvannene 1906 og 1907. Isachsen ble leder av en norsk topografisk og geologisk kartleggingsgruppe som arbeidet på Nordvest-Svalbard de to somrene. 1909 og 1910 ledet han sine egne ekspedisjoner til Svalbard, med delvis støtte fra den norske stat. Isachsens ekspedisjoner grunnla det regelmessige norske arbeidet på Svalbard som senere utviklet seg til dagens Norsk Polarinstitutt.


Isachsen var svært interessert i å dokumentere norske fangstfolks pionerferder i Arktis, og han samlet materiale i flere år. 1914 ble huset hans i Asker ødelagt av brann, og hele hans arkiv og kartmateriale fra før denne tiden gikk tapt. Isachsen fortsatte med flere innsamlinger, til dels med statsstøtte, og publiserte artikler om fangstfolkene, men han fikk ikke til den store fremstillingen han opprinnelig hadde planlagt.


Isachsen var på oppdrag i Russland og Japan i 1911 og var norsk delegat under forhandlinger om Svalbard-traktaten i Paris i 1914 og 1919, som ekspert på økonomiske forhold, okkupasjoner, vitenskapelige ekspedisjoner m.m. på Svalbard. Da traktaten var ferdig i 1920, fikk han mye ros for sin innsats. Han besøkte Svalbard igjen i 1920 og 1921, og han var på Færøyene og Island i 1922. Han ble da interessert i Norges stilling på Grønland og arbeidet for å øke forståelsen for Norges næringsinteresser der gjennom artikler og taler. I 1923 prøvde han igjen å få i stand en ekspedisjon til Øst-Grønland, men ble til slutt med avløsningsekspedisjonen fra Geofysisk Institutt i Tromsø til den norske meteorologiske og telegrafstasjonen i Myggbukta. Fartøyet ble sittende fast i isen utenfor Grønlands kyst og drev sørover i to måneder, før det klarte å komme seg inn til Island. Mannskapet i Myggbukta forsøkte å komme seg hjemover med egen båt, men den forsvant i isen. Følgende sommer ledet Isachsen en leteekspedisjon med skipet Quest, uten å finne tegn til de skipbrudne.


I perioder var Isachsen arbeidsledig, og han søkte en mengde lederstillinger i inn- og utland, deriblant Kina, Vest-Afrika og Australia. I 1925 søkte han stillingen som første sysselmann på Svalbard, uten å få den. Han ble sendt på oppdrag med den antarktiske hvalfangstflåten 1926–27 og var statens hvalfangstinspektør i Sørishavet 1929–30. Han ledet siste del av Lars Christensens forskningsekspedisjon med skuta Norvegia rundt Antarktiskontinentet 1930–31. Fra 1923 til sin død var han bestyrer, senere direktør, for Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo.


Isachsen døde av hjerteslag 1939. Hans polarkollega Adolf Hoel skrev i en nekrolog at Isachsen kunne virke umedgjørlig og sta, men at han hadde utmerkede administrative evner. Isachsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1903 og fikk kommandørkorset av 2. klasse 1931. Han var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull (1912) og en rekke utenlandske ordener og medaljer.


Kilde:

Susan Barr: Isachsen-biografi i Store norske leksikon