Fram Museum Oslo

POLFARERE

Nansen, Fridtjof (1861-1930)

Mange anser Fridtjof Nansen for å være en av de største personligheter Norge noen gang har fostret. Allerede som ung mann ble han en legende – han var selve personifiseringen av en ekte helt, og han ble den første kjendis blant både idrettsutøvere, oppdagere, forskere, statsmenn og humanister. Lenge etter sin død ble han husket og hyllet for å være den fremste eksponent for medmenneskelighet og humanitært arbeid.

Fridtjof Nansen (1861-1930)

Som ung mann ledet Nansen svært vågale ekspedisjoner i Arktis. Den første fant sted da han var 27 år gammel, da han krysset innlandsisen på Grønland på ski, og fem år senere da han seilte over Polhavet med polarskipet Fram. Som vitenskapsmann var han en pionér på en rekke områder innen zoologi og oseanografi. Under unionsoppløsningen med Sverige i 1905 kom hans kvaliteter som statsmann frem. Etter første verdenskrig viet han seg til humanitært arbeid, og ga alt internasjonalt hjelpearbeid en helt ny dimensjon. Uansett hva han drev med, satte han spor etter seg.

Fridtjof Nansen levde i en epoke av historien som virkelig trengte en mann av hans kaliber. I sitt livs forskjellige faser skaffet han seg alltid den nødvendige kunnskap for å utrette det han ville og løse de oppgavene han sto overfor. På en måte var det som om han ble lokket på, kallet av ting i tiden, og bare tok den ene utfordringen etter den andre. Da Nansen var helt ung spredde det seg en veldig interesse i folk for naturen og friluftslivet. Fjellene og villmarken ble oppdaget og tatt i bruk. Det ble populært med utendørsaktiviteter, og det å utvikle sin fysiske styrke og utholdenhet ble en del av datidens menneskeideal. Og dette var en periode da folk hungret etter noe å tro på, nye idealer. Nå bar ikke de store heltene uniform eller en skinnende rustning lenger. Var du vitenskapsmann eller polfarer og bar hvit frakk eller en enkel skinnanorakk, da var du noe å se opp til. Uoppdagede områder av kloden ventet på å bli erobret. Nye sjøveier ble funnet og kartlagt. Det gjaldt å være modig, utholdende og viljesterk. For en mann som Nansen med hans evner og attributter var det umulig ikke å la seg påvirke av disse strømningene i tiden.

Noen vil si at det var ærgjerrighet som drev ham, og han ville nok ikke ha nektet for det selv. Å ha store ambisjoner var positivt, mente han, men de bør være knyttet til menneskehetens utvikling og fremskritt. Hans egne ambisjoner hadde ikke noe med å berike seg selv å gjøre, verken på den ene eller den andre måten, og han var heller ikke opptatt av makt og innflytelse. Han hadde ikke noe til overs for den slags. Ambisjonene hans var uløselig knyttet til muligheten for at en større del av menneskeheten skulle få det bedre: få bedre livskvalitet, få vite og få lære mer, få større og bredere innsikt i og forståelse for ting og fenomener. Hvis han som et eksempel kunne vekke denne type ærgjerrighet i mennesker, var det ingenting som ville glede ham mer. Han appellerte til ungdommen og ba dem følge eventyrlysten og utforskertrangen i seg selv. ”Vi har det alle i oss, det er denne underlige lysten til å utrette noe, til å fylle livet med noe mer enn en daglig reise hjemmefra til kontoret og tilbake igjen. Det er denne alltid tilstedeværende lysten til å overkomme vanskeligheter og overvinne farer, til å finne skjulte ting, til å søke etter plasser utenfor opptråkkede stier, det er kallet mot det ukjente, mot landene bortenfor, den hellige kraften dypt nede i menneskets sjel, det er denne spiriten som drev de første jegerne til nye steder og som kanskje ligger til grunn for det største av alt – nemlig tankens kraft som sprer sine vinger og flyr rundt der hvor friheten er og hvor det ikke finnes grenser.”

Ungdomsårene

Fridtjof Nansen ble født i Christiania (Oslo) 10. oktober 1861. Faren hans var advokat med egen privatpraksis. Begge foreldrene hans hadde tidligere vært gift og hadde barn fra før, og disse halvsøsknene passet mye på Fridtjof og hans yngre bror Alexander da de var små. Den eldste halvbroren fikk stor betydning for den kjærligheten til naturen som Fridtjof skulle utvikle, en kjærlighet som fulgte ham hele livet. Hjemmet deres lå ved porten til Nordmarka, med sine store skoger og åpne landskap, og elver og innsjøer til å fiske i. Nærheten til naturen formet hans personlighet. Vennegjengen pleide å organisere idrettsstevner og konkurranser sommer som vinter, og han skjønte raskt at hans fysiske styrke var noe andre så opp til. Nansen-familien hadde begrenset med penger, noe som til stadighet førte til bekymring for hvordan de skulle greie å finansiere skolegang og studier for guttene sine. Derfor ble Fridtjof rådet til å søke seg inn i Forsvaret etter gymnaset. Her fikk han utdanning gratis og kunne være mye utendørs. Uansett ble det slik at Fridtjof begynte å studere zoologi ved Universitetet i 1881. Like etter at han var i gang med studiene fikk han et tilbud som kom til å forandre hele hans karriere. En venn av faren trengte en student til en større hval- og selfangstekspedisjon til Arktis. En skute på 62 mann skulle av gårde og Nansen ble eneste passasjer.

På denne reisen møtte han ishavet og Arktis for første gang, og ble så fascinert av denne ville og uberørte delen av verden at han bestemte seg tvert for å komme tilbake. Hver eneste dag var en kamp for å overleve for både mennesker og dyr. Den unge forskeren arbeidet iherdig med å studere dyr, temperaturforhold, havstrømmene, isen og nordlyset. Hver dag var full av forskjellige fenomener, og det han så appellerte også til kunstneren i ham. Tegnepapir, blyanter og pensler var alltid i nærheten. Han malte nordlyset og isfjellene og tegnet mennesketyper som han ikke hadde sett før, og brukte også kameraet sitt flittig. Han ble besatt av ideen om å vende tilbake en dag. Her kunne han virkelig få testet styrken sin, men han forsto at han måtte spille på lag med naturkreftene, og ikke mot dem. Denne overbevisningen fulgte ham hele livet - det ble et motto han levde etter og som han fikk god bruk for.

Selv om de vitenskapelige resultatene av denne ekspedisjonen ikke var mange og umiddelbare, var det på denne reisen at Nansen gjorde sine første observasjoner av havstrømmene som går fra Sibir over Polhavet og ned til Grønland. Han fant drivtømmer som han først trodde var amerikansk furu, men som han senere skjønte var treverk som hadde drevet med isen fra Sibir. Han fant noe grått organisk materiale også på isen, og da han kom hjem viste det seg at det stammet fra området rundt Beringstredet. Dette og andre funn tydet på at isen var i konstant bevegelse og drev over Polhavet fra havet nord for Sibir. På denne reisen unnfanges ideen om at det må være mulig å drive innefrosset i pakkisen med et skip, om det bare var sterkt nok og riktig konstruert. På høsten i 1882 begynte han å arbeide ved Bergen museum, hvor han hadde fått en stilling som kurator. Her var det et ordentlig forskningsmiljø, og den store inspiratoren var Daniel C. Danielssen som hadde deltatt på en stor norsk polhavsekspedisjon i 1876-78. En annen prominent personlighet var doktor Armauer Hansen, som hadde oppdaget leprabasillen i 1873 og blitt verdensberømt.

Forskere innen naturvitenskapene kom langveis fra og oppholdt seg i kortere eller lengre perioder ved Bergen museum. Besøket av Louis Pasteur i 1884 illustrerer godt hvor høyt dette forskningsmiljøet sto i kurs. Det var på denne tiden at teoriene til Darwin begynte å bre om seg og fikk gehør.

I Bergen var mulighetene store for å studere sjødyr, og Nansen kunne fortelle at havet og strømmene langs kysten av Norge var et eldorado for zoologer.

En av amerikanerne som besøkte museet ville at Nansen skulle si ja til en vitenskapelig stilling under professor Othniel Marsh ved Yale-universitetet. Dette var et flott tilbud på en interessant og utfordrende jobb, men Nansen ville avslutte studiene sine i Norge. Fridtjof Nansen hadde tidlig planene klare for forskningen sin, og hans første avhandling ble rost opp i skyene av eksperter på området. Prosjektet var en grundig studie av den bitte lille parasitten myzostomida. Nansens studier av nervesystemet til disse parasittene gjorde ham til et kjent navn internasjonalt innen zoologi, og avhandlingen hans ble publisert i et tysk vitenskapelig tidsskrift. Hans neste viktige avhandling var studiet av slimålens nervesystem (myxina glucinosa). Denne la grunnlaget for hans doktorgradsavhandling, som han fullførte senere etter studieopphold i Tyskland og Italia. Avhandlingen het The Structure and Combination of the Histological Elements of the Central Nervous System. Den var på 118 sider med 113 diagrammer som Nansen hadde tegnet selv på steinplater og ble skrevet og utgitt på engelsk med et sammendrag på tysk. For at så mange som mulig skulle kunne lese den, lagde han også en kortversjon på norsk med et sammendrag på fransk, og et til det tyske tidsskriftet Anatomischer Anzeiger. På to år greide han, i tillegg til å sluttføre arbeidet med alle eksperimentene sine, å utgi hele avhandlingen og lage kortversjoner på fire forskjellige språk.

Det finnes ikke noe som tyder på at Nansen fikk noen form for hjelp under arbeidet med doktoravhandlingen annet enn støtte og mye god oppmuntring. Han fortsatte å få jobbtilbud mens han ennå var i Bergen, blant annet fra Universitetet i Indiana, men takket nei. Faktisk gikk han gjennom en ganske tung periode av sitt liv i disse årene, hvor han veldig ofte var misfornøyd med å måtte tilbringe så mye tid innendørs og i laboratoriet sitt. Nansen lengtet etter ishavet, det frie, ville og åpne Arktis. I en artikkel han skrev til et geografisk tidsskrift fortalte han nok en gang om sine observasjoner av isen på Øst-Grønland. Her nevnte han at det måtte være mulig å komme seg inn til land ved å gå over isen og trekke utstyret sitt med seg på sleder. En av de få som hadde lyktes med komme i land på østkysten av Grønland var den svenske polfareren A. E. Nordenskiöld. Da Nansen hørte dette ble han bare enda mer ivrig på å gjøre et slikt forsøk. Han mente det måtte være mulig å krysse Grønland på ski fra øst til vest. Da ville man ikke ha noen retrettmulighet. Østkysten var eneste alternativ, man ville ikke ha kontakt med verden utenfor og ikke noe skip kunne komme dem til unnsetning. Denne holdningen var typisk for Nansen, nemlig å brenne alle broer og kun ha én vei å gå - fremover. Mottoet Fram eller død ble en slags ledetråd for ham i alt han fant på og gjorde.

De fleste eksperter på området karakteriserte planen til å begynne med som galimatias. Det ble ikke ansett som mulig for noe menneske å kunne krysse innlandsisen uten ved hjelp av hunder, og det ble sett på som uansvarlig ikke å ha en base å returnere til. Men, den 27 år gamle zoologen hadde bestemt seg og søkte Universitetet om økonomisk støtte. Søknaden begynte slik: ”Det er min intensjon denne sommeren å gå på ski over innlandsisen på Grønland fra øst til vest”. Søknaden ble avslått, og Nansen ble veldig skuffet. Men så ble han tilbudt 5000 kr av den danske grosserer August Gamél, og kunne dermed sette planen ut i livet.

Fridtjof Nansen og de fem medlemmene av ekspedisjonen hadde store vanskeligheter underveis og slitsomme dager, grunnet både dårlig vær og isforhold på østkysten. Stigningen opp på breen fikk de ikke begynt på før den 15. august 1888. Så sent på året var den arktiske sommeren så å si over og det ble en ekstremt anstrengende ekspedisjon. De gikk til over 2 700 meter over havet mellom de livsfarlige bresprekkene i temperaturer ned mot minus 45⁰C og uten annet utstyr og annen mat enn det de fraktet på sledene sine. De led fælt av mangel på fett som skyldtes den altfor magre pemmikanen de hadde med seg. Men, de nådde sitt mål – fordi de ikke hadde noen annen utvei. Mot slutten av september kom de frem til vestkysten, og i begynnelsen av oktober ankom de Godthaab. Her fikk de den nedslående nyheten at siste båt hjem hadde gått to måneder tidligere – før de overhodet hadde begynt sin ekspedisjon på ski. Så måtte de bli her over vinteren alle seks. Da brukte Nansen tiden til å studere eskimoenes liv. Han tegnet, tok bilder og var på jakt, og nå fikk han virkelig levd ut det primitive villmarkslivet som han elsket så høyt. I bøkene sine forteller han med stor fryd om disse jaktturene, langt fra sivilisasjonen midt i en følelse av total frihet. Nansen skrev boken Eskimoliv da han var tilbakei 1891 hvor han uttrykte sin ektefølte kjærlighet til Grønland og dets folk. Det han fikk publisert bidro sterkt til å øke folks kjennskap til inuittenes liv og kultur, og nå viste han også at han kunne levere systematiske studier på det etnografiske området.

Denne seks manns store Grønlands-ekspedisjonen vil alltid bli sett på som en heroisk bragd. Å greie å holde ut og å fullføre en ekspedisjon på et av verdens mest utilgjengelige, kaldeste og farligste steder, og kun ved hjelp av det primitive utstyret som fantes på denne tiden, krever mye selvdisiplin og en jernvilje. Assistanse fra andre kunne de se bort fra, de hadde ingen retrettmulighet og de hadde ingen mulighet til å kommunisere med resten av verden. De var til enhver tid avhengig av sin egen styrke, sine personlige evner og egen dømmekraft. De som utførte denne fantastiske ekspedisjonen var fullstendig klar over hva de gikk til og at det kunne koste dem livet. Ekspedisjonen fikk stor betydning for menneskenes kunnskap om Grønlands innland, som flere eksperter faktisk hadde trodd var isfritt, og den var veldig god reklame for skisporten over hele verden.

Nansen og hans menn ble tatt i mot med stor begeistring i både Danmark og Norge da de returnerte med den første båten hjem våren 1889. At de hadde kommet trygt hjem ble feiret stort i mange land over hele verden.

 

Eva

Kvinner ble betatt av Fridtjof Nansen. Det maskuline alvoret ved siden av en litt hjelpeløs og gutteaktig sjarm gjorde inntrykk. En av hans beundrere var sangerinnen Eva Sars. Hun var født 7. desember 1858 og var datter av presten Michael Sars, som også var en pionér i marinbiologien og som var professor på dette feltet ved Universitetet. Evas mor, Maren Sars, født Welhaven, var søsteren til den berømte dikterenen Johan Sebastian Welhaven. To av Evas brødre var også professorer ved Universitetet, historikeren Ernst Sars og zoologen Georg Ossian Sars. Søsteren hennes, Mally, var gift med komponisten Thorvald Lammers.

Eva var alles yndling. Hun var en utpreget kunstnersjel og kunne både tegne og male, men det var musikk som lå hennes hjerte nærmest. I mai 1887 debuterte hun som romansesangerinne og fikk flotte kritikker. Eva og Fridtjof forlovet seg 1. august 1889 og giftet seg i september. Ikke lenge etter flyttet de inn i sitt nye hjem på Lysaker i Bærum, og på innvielsesfesten ble huset deres døpt Godthåb av Bjørnstjerne Bjørnson. Her satt Nansen og skrev ferdig boken sin om Grønlandsekspedisjonen, når han ikke var ute og holdt foredrag.

Mot Nordpolen

Sommeren 1891 begynte Nansen å planlegge sin fantastiske ekspedisjon i båt over Polhavet. Planen var basert på teorien om at det gikk en sterk havstrøm fra områdene nord for Sibir, over nordpolbassenget i retning Grønland. Vrakrester fra den amerikanske skuta Jeannette som hadde havarert nord for Sibir i 1879-80, hadde blitt funnet mange år senere på sørvestkysten av Grønland. Dette underbygde teorien om en havstrøm.

Nansen mente at om isen kunne drive over Nordpolen på denne måten, måtte en ekspedisjon kunne bruke samme ruten. For å få til dette måtte man imidlertid skaffe et skip som var sterkt nok til å tåle presset fra ismassene. Det man da måtte gjøre, mente Nansen, var å lage et skip med et skrog formet slik at presset fra isen mot skutesidene ikke ville ødelegge skipet og tvinge det ned, men klemme det opp. Slik ville det bli mulig å opprettholde stabilitet til man nådde varmere vann og ble befridd fra isen.

Da planen ble presentert møtte han stor motstand, men det gjorde Nansen bare enda mer bestemt og sikker i sin sak. Helt uanfektet var han derimot ikke, og tok villig i mot gode råd fra erfarne sjøfolk og fangstmenn som visste hvor farlig isen var. En viktig drivkraft for Nansens planer var hans sterke ønske om at det skulle være en norsk ekspedisjon som bante vei for utforskningen av Polhavet. Han håpet også at det norske flagget skulle være det første til å vaie på Nordpolen. Alle tidligere ekspedisjoner som hadde forsøkt å nå Nordpolen på attenhundretallet hadde mislyktes. Mange land hadde investert mye i denne type vågale ekspedisjoner, blant annet Storbritannia og USA. Med marineoffiserer som ekspedisjonsledere ble diverse angrep mot pakkisen prøvd ut, og ofte lignet disse mer på militæroperasjoner enn på forskningstokt. Hundrevis av menn deltok på disse uheldige ekspedisjonene, og det sier seg selv at de krevde enormt mye mat og utstyr om bord.

Nansen valgte et helt annet utgangspunkt: ”Jeg vil bygge et fartøy som er så sterkt som mulig, det skal være akkurat så stort at det kan romme kullforsyninger og proviant for 12 menn i fire år. Et skip på rundt 170 bruttotonn vil antageligvis passe. Det skal ha en motor som er kraftig nok til å kjøre i seks knops fart, og skal ha master og seil. Til å begynne med var det meningen at skuta, som Eva hadde døpt Fram, skulle følge den samme ruten som Jeannette gjennom Beringstredet. Dette gikk Nansen imidlertid bort fra da han innså at reisen kom til å bli altfor lang. Fram hadde måttet seile ned til Middelhavet, gjennom Suez-kanalen og opp Stillehavet til Beringstredet. Han bestemte seg istedenfor å følge Nordenskiölds eventyrlige rute gjennom Nordøstpassasjen, opp til Karahavet langs Sibir-kysten og til de Nysibirske øyer.

Skipet ble bygget av den berømte skipsbyggeren Colin Archer i Larvik, som designet og planla alt ned til den minste detalj i samarbeid med Nansen. Både den norske stat og privatpersoner og -selskaper støttet ekspedisjonen økonomisk, men finansieringen var faktisk ikke helt på plass før to uker før de dro.

Den 24. juni 1893 begynte eventyret og etter cirka en måned forlot de Norge, seilte ut av norske farvann ved Vardø og dro østover. Ved slutten av september, etter å ha seilt langs kysten av Sibir, kom de frem til de Nysibirske øyer. Her frøs Fram fast i isen, og skipskonstruksjonen viste seg å holde mål. Den ble presset opp og ut av isens knugende grep, dette grepet som så mange ganger før hadde ødelagt fartøyer her oppe. Den langsomme driften over Polhavet kunne begynne. Noen ganger drev de sørover, andre ganger ganske raskt i nordlig retning, så kunne de bli kastet sørover igjen. Havstrømmen var ikke veldig sterk og det var en enorm psykisk påkjenning det lille mannskapet på tretten måtte gjennom. Daglig kjempet de mot apatien og det verste var kjedsomheten.

Ved juletider hadde de passert 79⁰ nord, og det gikk så sakte at Nansen kalkulerte seg frem til at det kom til å ta seks til syv år å krysse hele Polhavet. I sine mest pessimistiske perioder før de hadde dratt ut, hadde han estimert at på det verste kunne kanskje reisen bli fire til fem år lang. Andre februar passerte de 80⁰ nord og temperaturen lå under -50⁰ C. Den 28. mai nådde Fram 81⁰34’ N, og det var da Nansen skjønte at de ikke kom til å drive så langt nordover som han hadde håpet på, ei heller nå polpunktet. Han grublet og kjempet lenge med seg selv: Hva skulle han gjøre, si seg fornøyd med det han hadde oppnådd så langt eller prøve å nå polpunktet? De vitenskapelige undersøkelsene som hadde blitt utført til nå var enestående. De hadde målt havstrømmene, istykkelsen, saltinnholdet i sjøen og funnet temperaturer med mer, men det å bli den første på Nordpolen virket bare mer og mer forlokkende for ham. Det var så fristende å forsøke å komme seg dit.

Til slutt klarte han å bestemme seg for å prøve å gå dit på ski. Han visste at han kunne overlate ansvaret for skipet og mannskapet til Otto Sverdrup, og maten og forsyningene ville rekke i årevis til alle mann om bord. Han tok med seg én mann, Hjalmar Johansen, og forlot Fram 26. februar 1895. De pakket opp seks sleder med mat og utstyr, og dette var deres eneste forsyninger. De ville ikke kunne kommunisere med noen andre, en retrett var ikke mulig og de ville ikke ha mulighet til å finne tilbake til Fram. De var fullstendig overlatt til seg selv på veien inn i det ukjente… Etter å ha nådd Nordpolen, var de nødt til å gå sørover mot Svalbard eller Franz Josef land. De var helt avhengig av at været og isforholdene var på deres side, da for store forsinkelser kunne ødelegge alt. Midt på sommeren kan isen og snøen være helt umulig å gå på, og om vinteren kan det være altfor kaldt, så her var timingen alfa og omega. Nå hadde de riktignok med seg kajakker på sledene til bruk på åpent vann, og dette var en ekstra sikkerhet.

Det første forsøket mislyktes. Sledene var for tunge og isen helt umulig å gå på, så de dro tilbake til Fram for å laste av noe av utstyret. Så prøvde de enda en gang å dra av gårde, men denne gangen gikk det også galt. Til slutt kom de seg i vei den 14. mars. Da var Frams posisjon 84⁰4’ N og temperaturen -32⁰C.

Det ble et umenneskelig slit for de to gjennom ismassene. Hundene, som til nå hadde stått bundet og som hadde vent seg til å leve relativt rolig rundt skuta, begynte å oppføre seg slik at det også førte til forsinkelser. De sloss og bet av seletøyet på hverandre, og det var ikke noen enkel sak å binde dem opp på nytt i rundt førti minusgrader. I begynnelsen av april skjønte Nansen at det etter all sannsynlighet kom til å bli umulig å fortsette mot polpunktet. Isforholdene var umulige. På grunn av mye åpent vann og råker ble de tvunget til å gå store omveier, og når isen skrudde seg rundt og vokste i høyden måtte de ofte løfte og trekke sledene selv. De kunne holde på i opptil 20 timer i strekk på det verste. Den 7. april innså de at de var nødt til å gi opp. Da sto de på 86⁰4’ N – så langt nord hadde aldri noen satt sine ben. Etter deres egne utregninger, mente de korrekt posisjon var 86⁰13.6’ N.

Man kan bare ane hva de må ha følt da de måtte gi opp og snu, så nær Nordpolen. I bøkene sine sier de svært lite. Hjalmar Johansen uttrykker seg i knappe ordelag på denne måten: ”Skulle ha likt å komme videre. Trøsten er at vi har gjort vårt beste og at vi faktisk har avdekket litt mer av jordens overflate.”

Turen sørover ble om mulig enda mer dramatisk. De første dagene presset de seg for å gå så fort som mulig for å spare tid og unngå for mye åpent vann og farlige råker. På et tidspunkt gikk de i 36 timer uten å hvile seg ordentlig. Den 14. mai greide de seg med bare to sleder og nå var det kun 12 hunder igjen av de opprinnelig 28. Sledene veide 250 kg hver.

I begynnelsen av juni måtte de ta lengre pauser. Nå var de noen slitne, motløse og fortvilede sjeler. Lenge hadde de regnet med å se land, men det var bare is og vann overalt hver eneste dag. Og, dessuten, de hadde bare seks hunder igjen. Foran dem lå lange strekk med sjøvann og sørpe, det var lite mat igjen og i flere dager hadde de kun spist noen måker som de hadde vært så heldig å få skutt. Den 20. juni måtte de ta i bruk kajakkene sine, og la da sledene sine over dem på tvers. På toppen av denne farkosten satt de to siste hundene deres, Freia og Kvikk. Det var et forferdelig slit – etter et strekk i åpen sjø måtte de dra sledene sine opp på isen igjen, koble seg til dem, ta på skiene og begynne å gå på den våte isen til neste sted med åpent vann. Av og til var det eneste som nyttet å gå til fots. Med jevne mellomrom var de i livsfare. Den 5. august ble Johansen angrepet av en isbjørn i et område som var så fullt av skruis at de ikke hadde plass til det lille teltet sitt engang. De var i ferd med å sette kajakkene på vannet, og Nansen sto og holdt på sleden sin så den ikke skulle skli av gårde, da han hørte Johansen rope bak ham: ”Ta børsa!” Nansen snudde seg og så bjørnen kaste seg over Johansen så han falt. Nansen fikk ikke tak i geværet med en gang da det lå foran i kajakken som da var ute i vannet. Da hørte han Johansen som helt rolig ba ham om å forte seg: ”Nu får De nok skynde Dem, ellers er jeg redd det blir for sent.” Johansen hadde blitt slått ned av bjørnen, men besvimte ikke, han ble bare liggende mellom bena på bjørnen. Han hadde greid å få et godt tak rundt halsen på bjørnen og hang fast så godt han kunne. Så ble bjørnen et øyeblikk distrahert av bikkjene, kastet seg mot dem og slo dem så hardt med den digre poten sin at de bare rullet hylende bortover isen. Da fikk Nansen inn et skudd på kloss hold og drepte bjørnen. Johansen var uskadd, men bjørnen hadde klort ham opp og hvite striper prydet nå ansiktet hans som fra før av var fullt av fett og sot. ”Alt gikk jo så bra, og det kunne gått så altfor ille og blitt så trist…”, skrev Johansen i dagboken sin den kvelden.

Ikke før 15. august fikk de satt bena på fast land. Det var på Frans Josef Land, på nordspissen av øygruppen. Det var nå sent på året og de visste at de så raskt som mulig måtte finne et sted å tilbringe vinteren. De var nødt til å lage en hytte som de kunne overvintre i. De hakket og gravde seg en fordypning i bakken og satte opp steinvegger rundt. Mose ble brukt til å tette med. En lang furustokk de fant i strandkanten brukte de som mønestokk, og så la de hvalrosskinn over. Det var mye hvalross rundt hytta deres, og de tok livet av flere for å gjøre seg nytte av skinnet, fettet og kjøttet. De tok også en rekke isbjørn og mye sel, som de skulle leve av gjennom de lange og mørke polarnettene. De sydde seg nye klær og fikk et fint gulv av isbjørnskinn. For å holde på varmen sydde de sammen de to soveposene sine av ull slik at de begge krøp inn i den. Og det var her de for det meste oppholdt seg når stormene raste på utsiden – som de ofte gjorde både dag og natt.

De hadde dårlig med ferskvann, og sot fra de primitive oljelampene gjorde ansiktene deres svartere og svartere. Vennskapet mellom dem var godt - de drev til og med og planla en ny ekspedisjon som de ville ut på etter at de hadde kommet hjem til sivilisasjonen. Det ble en lang vinter i hiet, som de kalte steinhytta si. Det var lite å ta seg til og de savnet noe å lese på, men underholdt seg så godt de kunne med almanakkene sine. De led mye av hjemlengsel, og dette ble særlig merkbart rundt juletider. Nansen skrev i dagboken sin: ”Nå ringer de julens høytid inn der hjemme. Jeg kan høre klokkeklangen svinge gjennom luften fra kirketårnene. Hvor vakkert det lyder… Nu tennes lysene på juletrærne, barneflokkene slippes inn og danser rundt i jublende glede. Jeg må holde julegilde for barna når jeg kommer tilbake. Nu er gledens tid, og der er fest i hver hytte der hjemme. … Men også vi holder fest etter fattig mulighet. Johansen har vrengt skjorten sin, og har dessuten tatt den han hadde innerst på seg ytterst. Jeg har gjort det samme, og har i tillegg skiftet undertøy. Det andre paret jeg hadde har fått seg en vask fra en liten kopp med varmt vann. Jeg har også tatt en kroppsvask med en kvart kopp varmt vann. Den gamle kasserte underbuksen ble både svamp og håndkle. Nå føler jeg meg som et nytt menneske – klærne mine klistrer seg ikke sånn mot kroppen som de gjorde.” Først midt i mai var det lyst og vårlig nok til å forlate hytta og begi seg mot Svalbard. Til å begynne med var det ikke lange etappene de greide. I løpet av den lange vinteren hadde de ikke rørt mye på seg og formen var elendig. Det meste av turen sørover foregikk i kajakk. Underveis kom de opp i flere farlige situasjoner. En gang gled begge kajakkene bort mens de satt igjen på isen. Nansen stupte da uti, svømte etter dem og reddet begge to. Uten kajakkene hadde de vært dødsdømt.

Den 17. juni 1896 møtte de ganske tilfeldig på noen britiske polfarere som var ute på sin egen ekspedisjon på Frans Josef Land. Det ble et dramatisk møte som best kan sammenlignes med møtet mellom Stanley og Livingstone ved Tanganyikasjøen i 1871. Nansen og Johansen ble tatt varmt i mot av Fredrick Jackson som ledet ekspedisjonen, og det ble bestemt at de skulle få følge med ekspedisjonsskipet deres hjem til Norge.

Nå hadde det gått så lang tid siden de dro ut med Fram at mange hadde begynt å tro at de alle hadde omkommet i isødet. Det hadde jo ikke vært mulig å kommunisere med omverdenen under ekspedisjonen etter at de frøs fast i isen. Rett etter at Nansen og Johansen var tilbake i Norge i august 1896 kom budskapet om at Fram også var i god behold. Hun hadde drevet over Polhavet mot Svalbard, og satt kursen mot Norge med en gang de kom fri fra ismassene. Fram og hele besetningen ombord ankom Norge bare fem dager etter Nansen og Johansen. Det var et nesten mirakuløst sammentreff.

Deltagerne på Fram-ekspedisjonen ble tatt i mot som supermenn og Fridtjof Nansen ble verdensberømt. Brev og telegrammer med gratulasjoner kom fra alle verdenshjørner. Folk begynte å dyrke den nye helten fra isødet. Institusjoner og organisasjoner i mange land stilte seg i kø for å få ham til å fortelle om sine erfaringer. For folket i Norge var denne internasjonale anerkjennelsen av stor betydning.

Unionskonflikten med Sverige hadde virkelig skutt fart midt på 1890-tallet, og unionen ble sett på som en nasjonal ydmykelse. En sterk nasjonalfølelse svevde over landet. Fridtjof Nansen ble naturligvis en sentral figur i forbindelse med disse følelsene av stolthet og patriotisme - det var nettopp en slik leder folket trengte. Her hadde du mot, styrke og utholdenhet i overflod. Dette var en mann som utvilsomt taklet utfordringer og som kunne motstå alt press utenfra, akkurat som Fram-skuta.

Det tok lang tid etter hjemkomsten før Nansen kunne slå seg helt til ro. Han forsøkte å trekke seg tilbake med Eva og datteren deres Liv, som ble født rett før Fram-ekspedisjonen, men folk ville ikke la ham i fred. Fram-ekspedisjonen var gjenstand for ekstremt mye oppmerksomhet over hele verden, og Nansen fikk ord på seg for å være den største polfarer noensinne. Det var så mye ved ham man beundret: hans banebrytende ideer og planer, forskningsresultatene hans, hans kvaliteter som organisator og leder, hans mot, rådsnarhet og ikke minst den fysiske styrken han hadde vist i møtet med de ubarmhjertige naturkreftene. Nye betydelige vitenskapsområder var oppdaget under ferden med Fram. På bakgrunn av observasjonene deres, som til slutt ble utgitt i seks bind, kunne man slå fast at Polhavet var et stort, åpent og flere tusen meters dypt hav helt uten øyer. Tidligere hadde man trodd at det var et lite, grunt hav der oppe og at man ville finne land flere steder. De vitenskapelige resultatene var omfattende og vidtrekkende på flere områder innen jordmagnetisme, nordlysforskning, arktisk meteorologi, oseanografi og zoologi m.m.

Nansen, som hadde blitt utnevnt den første professoren noensinne i oseanografi ved Universitetet i Oslo (1908), ble mer og mer interessert i havforskning. Boken han ga ut etter ekspedisjonen med Fram, Fram over Polhavet, ble en gedigen suksess og han ble invitert til å holde foredrag i de mest distingverte geografiske selskaper. Boken var skrevet for et bredt publikum. Anseelsen han oppnådde og innflytelsen han fikk som fagmann kom til å bety svært mye for de utfordringene Nansen senere skulle stå overfor. Nå kom disse oppgavene imidlertid til å være av en helt annen karakter sammenlignet med det som hadde opptatt ham rundt århundreskiftet.

KunstnerenDet mest slående med Fridtjof Nansen var hans imponerende fysikk. Han var atletisk, sterk og energisk. Så var han en helt spesiell vitenskapsmann, med et stort intellekt og en brennende iver etter å forske og lære mer. Men, han hadde en annen side også. Han hadde kunstneriske evner. Dagbøkene hans viser oss den tankefulle og grublende filosofen og romantikeren. I reiseskildringene hans må ofte den saklige og faktaorienterte prosaen vike plassen for virkelig høystemt lyrikk. Han var glad i poesi hele sitt liv, og hadde allerede som ung mann god kjennskap til både norske og utenlandske diktere. Av de engelske poetene var det Lord Byron og Lord Tennyson han likte best, og på sine gamle dager omtalte han Lord Byron som ”sin ungdoms store kjærlighet”. 

Mens han studerte i Bergen fikk han opplæring i tegning og akvarellmaling, og i en periode var det malende kunstner han ville bli. Læreren hans, Franz W. Schiertz, oppmuntret ham så godt han kunne, men Nansen bestemte seg for å ha tegning og maling som hobby. På 1880-tallet lærte han seg kunsten å lage litografier, noe som kom veldig godt med da han skulle fullføre doktoravhandlingen sin. Det var noe mildt, forsiktig, vemodig og romantisk ved denne mannen, og denne dobbeltheten i hans natur forble en del av hans personlighet til den dagen han døde.

Å finne en monark

Da konflikten tilspisset seg i unionsspørsmålet mellom Norge og Sverige i begynnelsen av 1905, sto Nansen på barrikadene og talte folkets sak. Gjennom taler og i avisartikler agiterte han for at unionen måtte oppløses. Målet var en selvstendig norsk utenrikstjeneste under egen utenriksminister. Konflikten toppet seg fullstendig i månedsskiftet mai/juni 1905, da Stortinget ikke lenger anerkjente unionskongen Oscar II og tok til å se etter en ny monark.

Fridtjof Nansen ble utnevnt som regjeringens hemmelige sendebud til Danmark for å spørre den danske prins Carl om han kunne tenke seg å bli konge av Norge. Etter flerfoldige møter og lange samtaler med prinsen, lyktes Nansen, og prins Carl sa ja, men på den betingelse at det svenske kongehuset ikke satte seg i mot det. Sent på høsten i 1905 og på oppfordring fra prinsen selv, ble det avholdt folkeavstemning i Norge. Spørsmålet var om det skulle være monarki eller ei i Norge. Et stort flertall av folket ville ha monarki istedenfor republikk, og den mest populære kandidaten var utvilsomt den danske prinsen som var gift med prinsesse Maud, datter av Edward VII og dronning Alexandra. Prins Carl ble kong Haakon den syvende av Norge.

Nansens diplomatiske evner og hans anseelse internasjonalt resulterte i at han ble Norges første ambassadør til London etter unionsoppløsningen. Her ble han i to år og knyttet gode bånd til både kongehuset og til ledende britiske politikere. Selv følte han at han egentlig var uegnet i rollen som diplomat, og dessuten savnet han Eva og barna intenst, i tillegg til forskningsarbeidet sitt hjemme i Norge. Spørsmålet om Eva og barna skulle være med til London hadde egentlig aldri vært aktuelt da Nansen hadde lagt opp til at han ikke skulle være der så lenge. I november 1906 kom Eva på besøk og ble hos ham helt frem til jul. De hadde en interessant og hyggelig tid sammen, var ute på mange konserter, på teater, reiste bort i helgene sammen og dro på besøk til venner. Eva holdt konserter i den norske ambassaden og da kong Haakon og dronning Maud var på offisielt besøk der i november, deltok de på flere av festene og sammenkomstene deres. Til jul slo de følge hjem til Lysaker, men kort tid etter måtte Nansen tilbake til London på ny.

På våren i 1907 dro Eva til London igjen og var der i nesten åtte uker. Da feiret de syttende mai med hele den norske kolonien der borte. Kong Haakon og dronning Maud var også til stede og Nansen holdt hovedforedraget under den offisielle mottagelsen. På dette tidspunktet bestemte han seg for å reise hjem for godt til jul og sendte brev til kong Haakon. Han så nå frem til å drive med andre ting og være sammen med Eva. Men slik skulle det ikke bli. I november blir Eva syk og dør av lungebetennelse før han rekker å komme hjem. Hennes død går hardt innpå ham. Han hadde fem barn og greide ikke å gi dem et ordentlig hjem uten Eva, enda så mye han ønsket det og forsøkte. I lange perioder ble barna plassert hos venner og familie, mens han hvileløst begravde seg i arbeid og forskningsprosjekter. Det nye store huset, Polhøgda på Lysaker utenfor Oslo, ble aldri det hjemmet han hadde drømt om. Isteden ble det et slags fort hvor han låste seg inne i sitt eget tårnkammer for å studere, skrive, forske og gruble over nasjonale og internasjonale spørsmål.

Humanitært arbeid

Norge lyktes med å forbli nøytralt under hele første verdenskrig, men Nansen var en ivrig tilhenger av en sterk forsvarspolitikk. Bare ved å ha et sterkt forsvar ville Norge makte å forhindre en invasjon utenfra mente han. På lange foredragsturneer advarte han myndighetene mot å redusere bevilgningene til forsvaret og den forsyningsmessige beredskap. I 1917 ledet han en delegasjon som forhandlet med USA om å få til en avtale om matvareforsyninger til Norge. Avtalen ble satt ut i livet og betydde enormt mye for matvaresituasjonen i Norge i årene rett etter første verdenskrig.

I 1919 sto Nansen ansikt til ansikt med det som skulle bli hans løpebane resten av livet: internasjonalt, humanitært hjelpearbeid. Han var betatt av president Wilsons idé om å etablere Folkeforbundet, og han takket nei til stillingen som rektor ved Universitetet i Oslo da han hadde andre viktige ting å foreta seg. Dette var helt typisk ham. Det han tenkte på var hovedsakelig innsatsen for å få etablert et folkeforbund. Nå hadde han blitt utnevnt president i det norske selskapet som støttet etableringen av et slikt forbund, men hadde også fått en forespørsel om å organisere hjelp til de hungersrammede i Russland, som virkelig var i stor nød etter den russiske revolusjonen. Nansen anså det som et selvfølgelig humanitært ansvar å gi slik hjelp. Det handlet om medmenneskelighet, mente han. Han så bort fra de politiske problemene man kunne komme opp i, som hadde med det faktum å gjøre at de allierte statene i vesten ikke hadde anerkjent det nye kommunistregimet.

Det første humanitære hjelpeprosjektet var ingen suksess da Nansen ikke fikk de alliertes støtte i Paris. De som hadde forhandlet med aksemaktene om fred etter første verdenskrig var ikke interessert i å gi hjelp til de revolusjonære i Sovjetunionen.

Krigsfanger

På tross av at Nansen ikke hadde nådd frem med sitt første hjelpeprosjekt, fantes det ansatte i det nyetablerte Folkeforbundet som mente at Nansen passet godt til å lede et nytt og enda viktigere hjelpearbeid. Under krigen hadde millioner av krigsfanger blitt transportert til leire over hele Europa – til og med til land i Asia. Det var ikke noe eget organ eller noen myndighet noe sted som var ansvarlig for disse flyktningene, og ingen visste hvor mange de var. Det man visste var at det var nødvendig å repatriere dem så fort som mulig.

Det var relativt enkelt å sende hjem fangene som var i Europa, men fra Sovjetunionen var det verre. Det internasjonale Røde kors hadde fått nyss om at forholdene der var helt grusomme og menneskene desperate. Tyske og østerrikske krigsfanger ventet og ventet i fjerntliggende leire uten kontakt med familie og venner, samtidig som mange russere befant seg i Vest-Europa. Noen av disse ville absolutt ikke hjem til det nye regimet i Russland, mens andre gjorde alt som sto i deres makt for å vende hjem til familiene sine. Røde kors greide ikke alene oppgaven med å få alle hjem, selv om store mengder av frivillige i mange land hjalp til så godt de kunne.

Den 11. april 1920 bestemte Folkeforbundet seg for å spørre Nansen om han kunne lage en plan for å hjelpe de millioner av mennesker som var i nød og som trengte å bli repatriert. Han ble også bedt om å foreslå hvordan en slik plan best kunne iverksettes og finansieres. Til å begynne med nølte Nansen da han egentlig var mest opptatt av forskningen sin, men så lot han seg overtale, og ble utnevnt til Folkeforbundets aller første høykommissær for flyktninger. Grunnen til at han sa ja til jobben og denne vanskelige oppgaven var dels at han hadde stor medfølelse for krigsfangene som levde under helt umenneskelige forhold i leirene, og dels at han gjerne ville bidra til å styrke tilliten til og troen på Folkeforbundet. Nå var det første gang forbundet skulle løse en konkret oppgave, gjøre noe på et praktisk plan, og det måtte skje så raskt og så effektivt som mulig. Dette var noe for Nansen. Denne type oppgaver appellerte til ham. Han trodde også at hans engasjement kom til å bli kortvarig, ettersom han primært skulle lage en plan som andre skulle sette ut i livet. Han var til og med overbevist om at han kom til å få tid til forskningen sin og at mye av jobben kunne gjøres hjemmefra. For å få det hele til ville han trenge en assistent og en ansatt fra Folkeforbundet ved sin side.

Det skulle ikke gå lang tid før man så at Nansen var rett mann på rett plass. For det første var han en utmerket organisator på det praktiske plan, for det andre var han i besittelse av mye naturlig autoritet som hadde med hans spesielle personlighet å gjøre. Han var både inspirerende og han skapte tillit. Dette betydde i sin tur at han lett knyttet kontakter, at han fikk i stand forhandlinger, at han mestret den vanskelige kunsten å koordinere samarbeidet mellom regjeringer og andre grupper som hadde vært fiender. Særlig var utfordringen stor når det gjaldt å skape en form for gjensidig respekt og tillit mellom den isolerte regjeringen i det nye Sovjetunionen og landene i vest. Nansen forhandlet, meglet og omgjorde ideene til praksis. Han bygde opp et effektivt apparat, skaffet penger og bankkreditter, mat, klær, medisiner, skip o.s.v., og koordinerte arbeidet som ble gjort av alle de store humanitære organisasjonene. Til å begynne med var det mange som var negativt innstilt til prosjektet, men USA støttet Nansens planer og tok på seg ansvaret for repatrieringen av fanger til og fra Vladivostok. Denne transportruten var veldig lang og komplisert og det ble en dyr operasjon. Amerikanernes opplegg fungerte imidlertid godt og effektivt. 9600 krigsfanger ble sendt fra Vladivostok til Europa i 1921. I tiden frem til sommeren 1922, på ett og et halvt år, ble 450 000 flyktninger fra 26 forskjellige land brakt hjem. For mange betydde det mer enn å komme hjem. De hadde overlevd tiden i flyktningleir.

Da Nansen hadde fått hjelp av de frivillige hjelpeorganisasjonene i en rekke land og selv ikke hadde hevet lønn, var administrasjonsutgiftene minimale. Den kollektive kostnaden var ikke større enn cirka 1 britisk pund per krigsfange, og de lave utgiftene gjorde virkelig inntrykk på de forskjellige lands regjeringer.

Folkets tillit

For Nansen hadde denne internasjonale humanitære innsatsen vært en test på hvor medfølende og solidarisk mennesket kunne være. ”Det var nestekjærligheten som en dag ville vise seg å være det utslagsgivende for menneskenes fremtid på jorden”, sa han. Derfor var det helt naturlig at han ble skuffet over så mange regjeringers tilbakeholdenhet i hjelpearbeidet og at så mange motargumenter ble uttrykt. Samtidig var støtten fra folket overveldende og inspirerte Nansen til å holde det gående. De trodde på det han gjorde og lyttet til hans inderlige bønn om toleranse, og til å være villlig til å ofre noe for nestekjærlighetens sak.

Fridtjof Nansen forsto aldri helt og aksepterte aldri fullt ut at tragedier som hungersnød, flyktninger, krigsfanger og henrettelser var noe annet enn et humanitært problem. Denne troen gjorde at han gang på gang ble skuffet og gang på gang møtte mange små og store nederlag i arbeidet sitt. På den annen side var det en styrke, fordi dette var uttrykk for noe som enhver måtte la seg rive med av, og mer enn noe annet var hans tro på det gode i mennesket noe som ingen eller intet kunne rokke ved eller ta fra ham.

Hungersnød

På sine reiser i forbindelse med krigsfanger og flyktninger, hadde Nansen blitt sterkt grepet av tilstanden rundt omkring i Europa etter første verdenskrig. Spesielt ille var det i Sovjetunionen, hvor store områder var rammet av hungersnød. Det var imidlertid veldig vanskelig å få oversikt over problemet da de kommunistiske lederne ikke ville innrømme hvordan forholdene var. Og informasjonen om kritikken mot dem ble holdt tilbake i lang tid. De allierte i vesten hadde innført en blokade av Sovjetunionen for å prøve å tvinge frem en motrevolusjon, men dette var en rå strategi som Nansen ikke var tilhenger av i det hele tatt selv om han var aldri så mye på de alliertes side.

Den 11. juli 1921 brøt forfatteren Maxim Gorky tausheten og rettet en direkte appell til sine venner i vesten for å få dem til å hjelpe de hungersrammede. Kort tid etter dette erklærte sovjetiske myndigheter Volga-regionen for et hungersrammet område. Sannheten kunne ikke lenger holdes skjult, og to omfattende nødhjelpstiltak ble umiddelbart satt ut i livet. Den ene ble ledet av Herbert Hoover i USA. Dette var et rent amerikansk hjelpetiltak, og de hadde alene kontroll over distribusjonen av mat og forsyninger som ble sendt. De brukte store midler og mange ressurser, og etter hvert var over 200 amerikanere involvert i arbeidet i Sovjetunionen. Det andre hjelpetiltaket var basert på et samarbeid mellom diverse frivillige organisasjoner, i hovedsak Røde kors og Kvekerne. Tiltakene manglet imidlertid en sentral instans som kunne koordinere og administrere det hele, og man håpet i det lengste at Nansen kunne være koordinatoren for alle de forskjellige frivillige hjelpeoperasjonene. Folk håpet jo også at med Nansens innflytelse ville det være mulig å overbevise Folkeforbundet om å bevilge penger til arbeidet for de hungersrammede. Nok en gang nølte Nansen, som nå var oppslukt i forskningsarbeidet sitt etter å ha avsluttet jobben med krigsfangene. Han hadde tre store vitenskapelige prosjekter på gang som han ønsket å gå videre med. Han følte egentlig at det var umulig for ham å dele seg, men klarte ikke å overhøre samvittighetens stemme. Sjefene i det internasjonale Røde Kors gikk ut og sa at de kun ville akseptere en nordmann, en svenske eller en sveitser som leder av hjelpearbeidet, og dette gjorde det umulig for Nansen å si nei til forespørselen.

På et møte i Genève den 15. til 16. august 1921 møtte utsendinger fra 48 hjelpeorganisasjoner og 12 regjeringer. De vedtok å be Nansen og Hoover om å lede arbeidet med de hungersrammede i Sovjetunionen. Begge ble oppnevnt til høykommissærer for operasjonene. Herbert Hoover som nettopp hadde blitt nærings- og handelsminister i USA måtte imidlertid takke nei. Nansen sa ja og etter få dager satte han i gang med de praktiske forberedelsene. De første møtene med russerne fant sted i Riga og Moskva i august, og en avtale ble undertegnet. Det var doktor Fridtjof Nansen, høykommisær for hjelpetiltakene i Russland, på den ene siden av bordet, og utenriksminister Georgij Tsjitserin på den andre. En rekke andre avtaler så dagens lys, blant annet en som handlet om at Russland skulle ta opp et større lån for å finansiere operasjonene. Dette var naturligvis ensbetydende med å innrømme et nederlag, noe som falt de sovjetiske lederne tungt for brystet. Med denne låneavtalen ble russerne tvunget til å se at utenlandske pengedonasjoner var ”nødvendig for å unngå en katastrofe i Russland som kunne føre til forferdelige forhold for millioner av russere, noe som i sin tur kunne få en varig innvirkning på den økonomiske situasjonen i Europa”. Dette var ordene som ble brukt da Nansen fikk ansvaret for å finne finansiering i vesten.

Fridtjof Nansen forsto raskt at dette ikke var noen enkel sak – å skaffe nok penger til det enorme hjelpearbeidet som skulle settes i gang. Sovjetstyret var fryktet og hatet i mange deler av verden. Kommunistregjeringen ble av mange sett på med sterk mistillit, og mange politikere anså støtten til de sultne i Russland som en støtte til bolsjevismen. I september 1921 holdt Nansen en tale i Folkeforbundets generalforsamling. Emnet var nøden i Sovjetunionen. Her ga han en gripende beskrivelse av krisen som truet millioner av mennesker, en krise som kunne føre til en katastrofe Europa aldri hadde sett maken til. I skarpe ordelag kritiserte han de regjeringene som ikke ville hjelpe, og som begrunnet det med at de tilsynelatende ikke kunne stole på sovjetiske myndigheter. Ifølge ham selv hadde ingen rett til å reagere på en slik måte når det handlet om å redde hundretusener av liv, ja kanskje til og med millioner. Han forsøkte å overbevise delegatene om at han skulle greie å organisere arbeidet på en slik måte at hjelpen nådde de som virkelig trengte den, og ingen andre. Og han forsikret dem også om at flere frivillige organisasjoner hadde greid dette helt på egen hånd. Fridtjof Nansen avsluttet med å appellere til forsamlingen om innstendig å be regjeringene i medlemslandene om å stille økonomiske garantier, gi kreditter og dessuten stille med gaver til hjelpearbeidet. Det internasjonale storsamfunnet somlet og tiden gikk. Så ble forslaget oversendt komiteene for behandling istedenfor at en rask beslutning ble fattet. Komiteene uttrykte stor sympati med prosjektet, men ingen ville gi penger. Regjeringene svarte at de ikke kunne akseptere den avtalen Nansen hadde gjort med russerne. Isteden ble det bestemt at hele Russland-problemet skulle diskuteres på en konferanse i Brussel noen uker senere.

I en ny og svært kritisk tale til forsamlingen i Folkeforbundet 30. september ga Nansen klart uttrykk for sin store skuffelse over regjeringenes feige tilnærming til problemet. Etter hans mening var det ikke tid til å lage rapporter og holde lange taler – mens delegatene talte, døde folk av sult og sykdom i Sovjetunionen. Var det faktisk mulig ene og alene av frykt for sovjetstyret å la kanskje 20 millioner mennesker dø av sult? ”I nestekjærlighetens navn, i det rene og det helliges navn, appellerer jeg til dere som selv har koner og barn hjemme – tenk dere hva det betyr å se kvinner og barn dø av sult. Fra denne talerstol ber jeg landenes regjeringer, Europas folk og hele verden om å hjelpe. Fort dere – før det er for sent å angre.” Men, Europas regjeringer fortsatte å forholde seg relativt uanfektet. Mange av delegatene ga Nansen sin moralske støtte, men penger så han lite til.

I tillegg til å få hele det organisatoriske apparatet til å fungere i og utenfor Russland, ble Nansen også tvunget til å sørge for finansieringen av det hele. Det var typisk for Nansen at han gjorde dette ved å appellere høyt over hodene på de ufølsomme politikerne. Han skrev og holdt taler, han reiste rundt på foredragsturneer, han organiserte innsamling av penger i forskjellige fond, han ba igjen og igjen og han overbeviste mang en forsamling. ”Jeg ser ingen annen utvei”, skrev han i en artikkel, ”for menneskenes fremtid annet enn å puste liv i det gamle postulatet: Elsk din neste.”

Så reagerte folk spontant og pengene strømmet inn. Det fantes noen her og der som anklagde ham for å støtte bolsjevikene, men dette benektet han på det sterkeste og vektla bare at politikk var uvedkommende i den situasjonen man var i – dette var et spørsmål om mennesker i forferdelig nød, og det naturlige ansvaret for det lå hos alle andre.

Mot slutten av 1922 ble hjelpearbeidet gradvis trappet ned. Dette skyldtes først og fremst at russerne hevdet å ha fått bukt med problemene, at hjelpen hadde kommet frem og at det hele var over nå. Samtidig fikk man rapporter om at Sovjetunionen hadde begynt å eksportere korn til andre land. For Nansen og de han jobbet sammen med var det som skjedde ubegripelig. De hadde med egne øyne sett at hungersnøden fortsatt fantes mange steder.

Sannheten var at Sovjetunionen ikke lenger kunne akseptere de prestisjenederlagene det faktisk var å ta i mot all denne hjelpen utenfra til sitt fattige folk og til et jordbruk som fungerte så dårlig. Lenin og kollegene hans var interessert i utenlandsk kapital for å få fart på økonomien. Produksjonen av varer og tjenester skulle økes med utenlandsk hjelp. Da passet det ikke særlig godt at det samtidig hersket hungersnød på landsbygda.

Den 10. desember 1922 fikk Nansen Nobels fredspris for sin humanitære innsats. Han brukte halvparten av pengene til å bygge jordbruksstasjoner i Ukraina, og den andre halvparten ga han til greske flyktninger i Tyrkia. Prisbeløpet ble doblet av den danske forleggeren Chr. Erichsen, som et tegn på hans beundring og respekt for Nansens innsats.

Flyktninger

Lenge før hjelpearbeidet med de hungersrammede var avsluttet, og mens han ennå jobbet med repatrieringen av krigsfanger, ble Fridtjof Nansen dratt inn i et nytt gedigent humanitært prosjekt. Denne gangen gjaldt det flyktninger. Krig, revolusjoner og borgerkrig hadde drevet millioner av mennesker bort fra hjemmene sine. Tvangsflyttede, kriserammede og fordrevne folk var spredt på mange forskjellige steder i Europa og Asia. Dette var mennesker som verken ønsket eller kunne dra tilbake til sine hjemland. Mange av disse hadde ingen mulighet til å greie seg og mange hadde ikke noe sted å bo. De ble skysset fra land til land, utarmede, ensomme, uønskede og arbeidsløse. Mange levde under redselsfulle kår. I februar 1921 henvendte det internasjonale Røde Kors seg til Folkeforbundet og ba om hjelp. De foreslo at de skulle opprette en høykommissær for flyktninger til å ta seg av problemet, og mente at Fridtjof Nansen var den rette for en slik stilling. Nansen våget ikke å ta ansvaret for å avslå en slik henstilling.

På nytt stilte han seg altså til disposisjon, selv om problemene i utgangspunktet så uoverstigelige ut. For det første var det snakk om ekstremt mange mennesker, for det andre var det ikke snakk om å sende dem hjem, men å finne nye hjemland til dem. For det tredje visste Nansen at det var ytterst vanskelig å få oppholds- og arbeidstillatelse til dem i land hvor store økonomiske problemer og arbeidsledighet rådet. En helt spesiell utfordring de sto overfor var at mange flyktninger verken hadde pass eller andre ID-papirer, noe som selvfølgelig ga dem problemer med myndighetene i det enkelte land. Nansen løste dette problemet på en enkel og radikal måte: Han opprettet et nytt pass, et slags internasjonalt legitimasjonsdokument, som han fikk flere enn femti nasjonalstater til å godkjenne! Det skulle vise seg at dette ble den greieste delen av jobben. Mye vanskeligere ble det å finne steder hvor flyktningene kunne bosette seg permanent, søke arbeid og faktisk få et nytt liv. I de enkelte land møtte de på både trenering og ren uvilje mot å løse problemene. Nansen ga derimot aldri opp, det var ikke sånn han var. Han forhandlet med myndighetene i stat etter stat, argumenterte og overbeviste så godt han kunne. Så fikk han på plass forskjellige avtaler etter mye om og men, etter lange og utrettelige samtaler som gikk på nervene løs. Det var ingen sak å vekke den enkeltes samvittighet. Hjelpearbeidet led konstant under mangel på penger, noen grupper av flyktninger sultet i hjel, og til tider var det eneste han kunne gjøre å bruke sine egne penger.

Det var mange kriserammede områder, men oppmerksomheten ble på et tidlig stadium rettet mot situasjonen i Konstantinopel, eller Istanbul som byen heter i dag. Fra 1919 til 1923 hadde Konstantinopel fått beskyttelse av vesten, og mer enn 150 000 soldater fra tsarens hær oppholdt seg her som flyktninger. Noen ble hjulpet inn i Frankrike, Jugoslavia, Hellas, Romania og Bulgaria, men ca. 20 000 ble værende igjen i en primitiv leir i Gallipoli. Her var det vanskelig å finne forsyninger og å få noe som helst inn til dem. Til slutt måtte de frivillige organisasjonene trekke seg ut, men Nansen ga seg ikke, intervenerte og la press på de forskjellige europeiske regjeringene. Tsjekkoslovakia tok så i mot 4000, Bulgaria økte sine kvoter betraktelig og mange hundre ble sendt til Palestina. Til sammen tok 44 land i mot flyktninger fra Tyrkia etter Nansens innstendige bønner. Det russiske flyktningproblemet i Tyrkia skulle uansett snart bli overskygget av en ny og større tragedie. Under den gresk-tyrkiske krigen hadde Hellas lidd et stort nederlag i Lilleasia høsten 1922. De var nødt til å trekke seg tilbake fra tyrkisk territorium og med dette fulgte en strøm av greske flyktninger mot Hellas. Familier som hadde levd i Lilleasia og Tyrkia i generasjoner ble nå drevet på flukt i panikk uten å ha mulighet til å ta med seg noe mer enn det de kunne bære og dra med seg. Rundt en million mennesker flyktet i ren desperasjon til det lille Hellas uten midler til å greie seg selv. Dette kunne lett ha utviklet seg til en ny katastrofe da Hellas ikke var i stand til å ta seg av alle disse innvandrerne. I nøden henvendte den greske regjeringen seg til Nansen og ba ham om å organisere en hjelpeaksjon. Og slik ble det. Denne gangen mottok Nansen støtte fra Folkeforbundet og et stort antall europeiske stater bevilget penger i tillegg til at de sendte matforsyninger, klær og medisiner etc. Den første og akutte nødhjelpen kom frem, men noen varig løsning var ikke på plass. En million mennesker var berørt, de var revet opp med roten - hvor skulle de dra, hva slags fremtid ventet dem? De kunne ikke returnere til gårdene sine i Tyrkia slik den aktuelle situasjonen var mellom de to land. I tillegg var det mange tyrkere som bodde i Hellas og som nå til en viss grad følte seg truet og ville tilbake til Tyrkia.