I 1926 fløy Roald Amundsen, Lincoln Ellsworth og Umberto Nobile med 13 andre i luftskipet “Norge” fra Ny-Ålesund på Svalbard over Nordpolen til Teller, Alaska. Med denne “Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight” ble hele Polhavet krysset for første gang.

Roald Amundsen skriver i sin bok om Norge-ferden at planene hans om å bruke luftskip for å fly over Polhavet ble lagt i Ny-Ålesund i mai 1925, under forberedelsene til flyvingen med flybåtene N24 og N25. Da hadde Lincoln Ellsworth, Leif Dietrichson, Amundsen og Hjalmar Riiser-Larsen diskutert fordelene med luftskip fremfor fly. Det gikk for eksempel på at fly måtte nødlande dersom det oppsto feil i motoren, mens luftskipsmotorer kunne vedlikeholdes i luften. Dertil kom at en nødlanding med fly gjennom tykk tåke var “den visse død”, og dessuten at luftskip kunne bære mer last enn fly og kunne holde seg i luften over lengre tid.

Luftskipet overtas

Riiser-Larsen hadde allerede gjennomgått et kurs i England for å fly luftskip, og det var han som anbefalte det italienske luftskipet N1, konstruert av Umberto Nobile, som best egnet til formålet.

Lincoln Ellsworth bidro til kjøpet med 100 000 amerikanske dollar. Med Amundsen som ekspedisjonsleder, Ellsworth som viktig sponsor og Nobile som luftskipets konstruktør og pilot, ble navnet på den planlagte flyvingen “Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight”.

Den norske Luftseiladsforening skulle stå som formell eier av luftskipet og skulle dekke alle utgifter utover Ellsworths bidrag. Dette inkluderte kostnadene ved å få transportert diverse materiell til Ny-Ålesund og byggingen av den store hangaren og luftskipmasten.

Riiser-Larsen ble sendt til Roma i 1925 for å diskutere kjøpet av luftskipet N1. Den italienske regjeringen ville selge luftskipet til ekspedisjonen for 75 000 dollar og kjøpe det tilbake igjen etterpå for 46 000 dollar såfremt det fremdeles var i god stand. Det ble avtalt noe ombygging før overtagelsen. Blant annet var den opprinnelige gondolen stor og med førerhus, soverom og oppholdsrom med lenestoler. For ferden over Polhavet måtte det spares så mye vekt som mulig og en mindre og enklere gondol ble konstruert.

Overtagelsen 29. mars 1926 foregikk under en stor, formell seremoni i den svære hangaren på Ciampino-flyplassen utenfor Roma. Til stede var blant mange andre Amundsen, Riiser-Larsen, de andre norske deltagerne på den planlagte flyvingen, Ellsworth, Rolf Thommesen fra Luftseiladsforeningen, Nobile og hans italienske mannskap, Johannes Irgens som var Norges minister i Roma, og ikke minst Benito Mussolini, Italias førsteminister. Det var uheldig for det senere samarbeidet mellom Nobile og Amundsen at Mussolini så på dette som god publisitet for sin fasciststat. Under seremonien ble luftskipet døpt om fra N1 til “Norge”.

Luftskipet Norge var 106 m langt, 19 m bredt og 24 m høyt. Skroget var av forsterket aluminium dekket med gummistoff. Inne i skroget var det en ballong fylt med 19 500 m3 hydrogengass, og under gassballongen var det en åpen kjøl hvor mannskapet kunne gå fra gondolen til motorene for vedlikehold. Førergondolen og de tre motorene à 245 hk var montert under skroget ut fra kjølen. Luftskipet kunne gjøre 80 km/t.

Ferden til Svalbard

Ferden over Polhavet og Nordpolen skulle starte fra Ny-Ålesund på Svalbard slik som N24 og N25 hadde gjort. Men først måtte Norge flys dit fra Italia. Dette kunne ikke gjøres uten stopp, og det var derfor nødvendig å ha fortøyningsmaster underveis. Det fantes få slike i Europa. De som var aktuelle var én i Pulham ved London og én i Gatchina utenfor Leningrad. Det var nødvendig med flere mellomlandinger underveis og det ble bygget master både på Ekebergsletta i Oslo og i Vadsø. Masten på Ekeberg ble revet under andre verdenskrig, men en liten minneplakett markerer stedet. Masten i Vadsø står fremdeles.

I Ny-Ålesund ble det i løpet av vinteren 1925-26 både reist en fortøyningsmast samt bygget en midlertidig hangar. Dette var et enormt arbeid, ikke minst tatt i betraktning den mørke, kalde og snørike vinteren. Hangaren ble 110 x 34 m og 30 m høy og dekket et areal på 3½ mål. 600 m² trelast og 50 tonn jern ble fraktet oppover med båt før vinteren stengte sjøveien.

I alt ca. 200 m3 betong ble brukt til mastens og hangarens forankringsblokker. Hangaren ble dekket med ca 10 000 m² (10 mål) seilduk. Fortøyningsmasten ankom fra Italia 9. mars. Den var 35 m høy og veide 14 tonn. I mars ankom 4 800 flasker med hydrogen i to skip, og det andre skipet hadde også med Amundsen og Ellsworth som skulle organisere de siste forberedelsene før Norge ankom.

Masten i Ny-Ålesund står fremdeles, men hangaren gikk overende tidlig på tredvetallet, og en del av trevirket ble brukt i kullgruvene og virksomheten ellers der oppe. Forankringsblokkene kan fremdeles sees.

Ferden fra Ciampino gikk via Pulham, Oslo, Leningrad, Vadsø og til Ny-Ålesund. Det i seg selv var en bragd. Luftskipet ankom Ny-Ålesund 7. mai, ført av Nobile og med bl.a. Oscar Wisting, Oskar Omdal, Gennadij Olonkin og Riiser-Larsen av Amundsens tidligere ekspedisjonsfeller om bord.

Hans nevø Gustav S. Amundsen var også om bord og forfattet kapitlet i boken om Norge-ferden som dekket ferden fra Roma til Ny-Ålesund. Gustav ble svært skuffet da det ikke ble plass til ham på den videre ferden over Polhavet.

Richard Byrd i Ny-Ålesund

Den 29. april hadde det amerikanske dampskipet Chantier ankommet Ny-Ålesund med Richard Byrds ekspedisjon som også skulle fly til Nordpolen. Amundsen la vekt på at dette ikke representerte noen form for konkurranse. Han fremholdt at Byrd skulle fly til selve Nordpolen - som både Cook og Peary hevdet å ha nådd først - mens hans ekspedisjon hadde som hensikt å fly over hele Polhavet for å se etter eventuelt ukjent land. Byrd hadde med seg et Fokker-fly som var kalt Josephine Ford etter datteren til ekspedisjonssponsoren Edsel Ford.

Kl. 01.50 den 9. mai dro Byrd av gårde mot Nordpolen sammen med Floyd Bennett. De skal ha nådd polen litt etter 09.00 og var tilbake i Ny-Ålesund ca. kl 17. Det ga en gjennomsnittshastighet på ca 100 mph (160 km/t) for den 1500-mile lange reisen (ca. 2 400 km).

Det er senere tatt i sterk tvil om de faktisk fløy helt til polen, og det synes som om Norge-ekspedisjonen var den første til å komme seg helt til polpunktet.

Norge over Polhavet

Norges avgang fant sted 11. mai kl. 09.55. Det var dårlig med plass om bord, men 16 mann ble med:

Roald Amundsen, ekspedisjonsleder
Lincoln Ellsworth, navigatør
Umberto Nobile, luftskipsfører
Hjalmar Riiser-Larsen‚ luftskipsfører
Birger Gottwaldt, sjef for radiotjenesten
Emil Andreas Horgen, luftskipsfører og siderorsoperatør
Finn Malmgren, meteorolog
Oskar Omdal, mekaniker
Fridtjof Storm-Johnsen, telegrafist
Oscar Wisting, rormann
Renato Alessandrini, rigger
Ettore Arduino
Atillio Caratti
Natale Cecioni
Vincenco Pomella
Fredrik Ramm, journalist

Nobile hadde med seg sin lille hund Titina.

De befant seg over Nordpolen kl 01.25 Greenwich-tid den 12. mai. Amundsen og Wisting var således de første som nådde begge polpunktene. Det norske, amerikanske og italienske flagg ble sluppet ned på 90⁰ nord og ferden fortsatte mot Alaska. Det de fløy over nå var ukjent territorium, og Amundsen satt fremst i gondolen for å speide etter land. Imidlertid kom de inn i tett tåke kl 08.30 som gjorde det umulig å se ned på isen eller eventuelle landområder. Tåken la en ishinne over luftskipet og isklumper ble slynget fra propellene og inn på duken, med fare for å slå hull i den. Det som kunne rekkes fra kjølen ble reparert underveis så godt det lot seg gjøre.

Kl. 06.45 (Greenwich-tid) den 13. mai så de land under seg og passerte litt senere over Wainwright, som Amundsen og Omdal kjente igjen fra sitt opphold der i 1922-23. De så til og med huset de hadde satt opp der, med nye beboere som vinket fra taket.

Selv om de hadde oppfylt ekspedisjonens mål, som var å fly over hele Polhavet og Nordpolen, var ekspedisjonen ikke over før de hadde landet, og det vanskeligste begynte nå. Det blåste opp til kuling og de ble ført ut over Beringstredet og var antagelig ikke langt fra Kapp Serdze Kamen på Sibirkysten kl. 18 den 13. mai. Kl. 23 var de tilbake ved Alaskakysten. Været ble vanskeligere med stormer som forårsaket en veldig drift av det store luftskipet. De passerte Kapp Prince of Wales kl. 03.30, men ble drevet hit og dit og opp og ned av den kraftige vinden.

På bakken i Alaska

Selv om de ikke visste nøyaktig hvor de var, bestemte de seg for å lande så raskt de kunne og så snart det lot seg gjøre. De valgte en isbelagt bukt ved den lille landsbyen Teller, ca. 150 km nordvest for Nome. Landingen foregikk uten problemer. De hadde da vært 72 timer i luften og det var 14. mai.

De fikk transport videre fra Teller til Nome, men mottagelsen der, hvor Amundsen hadde ankommet til stor jubel høsten 1906 etter gjennomseilingen av Nordvestpassasjen, ble ikke som den gangen. I det hele tatt ble ikke tiden etter Norge-ferden så hyggelig. Amundsen, som gikk ombord først på Svalbard, hadde ikke regnet med at selve luftskipet og Nobile skulle få så stor oppmerksomhet. Dette førte til splittelse mellom Amundsen og Nobile. Til tross for dette, var ferden vellykket, og deltagerne kom hjem som helter.

Luftskipet skulle etter planen bli pakket ned og returnert til Italia men slik gikk det ikke. Biter av duken finnes nå mange steder. En stol og en bensintank finnes på luftfartsmuseet i Anchorage. Andre deler har nok fått ny og nyttig bruk på diverse steder.

Luftskipets ferd dannet grunnlaget for noe som skulle komme senere. Riiser-Larsen skrev bl.a. i sin beretning: ”Og når den tid kommer at man ikke kan skrive til meg mer, da reiser man ikke lenger på oppdagelsesreiser i arktiske egne. Da går luftrutene etter storsirklene, uanfektet Arktis.”