Fram Museum Oslo

POLFARERE

Dietrichson, Oluf (1856-1942)

Dietrichson var en av de fem som gikk med Fridtjof Nansen over Grønland i 1888.

Oluf Dietrichson (1856-1942)

Oluf Christian Dietrichson ble født 3. mai 1856 i daværende Skogn kommune (i dag Levanger i Nord-Trøndelag). Hans far, Peter Wilhelm Kreidahl Dietrichson, ble som 28-åring ansatt som den første overlege ved Nordre Trondhjems Amts Sygehus, en stilling han hadde i 44 år. Han var i tillegg distriktslege i Levanger.

Asbjørn D. K. Eklo som har skrevet om “Mennesker i Levanger”, forteller om Oluf Dietrichson at han “gjorde seg tidlig bemerket som en usedvanlig dyktig idrettsmann i Levanger. Han var en aktiv skiløper, og spesielt dyktig på langdistanser i fjellterreng. Han regnes også som den første som drev sykkelsport i distriktet, og på denne måten introduserte han denne idretten i Levanger, kan man si. Han var den første formann i sykkelklubben TVK i Trondheim (Trondhjem Velocipedklubb) som ble stiftet i 1885, og han var den første utlending som konkurrerte på sykkel (velociped) i Danmark, der han i 1887 kjørte et baneløp i København”.

Oluf Dietrichson fulgte sin bestefars karrierevalg og ikke sin fars ved at han tok militærutdannelse. Som premierløytnant organiserte han det første hjulrytterkompani etter fransk mønster. Han var 32 år gammel da han søkte Nansen om å få bli med på grønlandsekspedisjonen. I sin søknad tillot han seg å skrive dette “… som muligens tegn på at besidde de fornødne qualificationer at anføre, at jeg foruden at være vant til strabadser fra de jagtudflugter, jeg et par måneder hvert år foretager, i vinteren 85-86 foretog uden fører en skitur fra Tinset i Østerdalen over Foldalen, gjennem topperne af Rondane til Gudbrandsdalen, derfra ind i Jotunheimen og tilbage til Gudbrandsdalen, videre over Gausdal, Valdres, Hallingdal, Nummedal og Tellemarken ned til Hittedalsvandet. Endvidere har jeg til andre Tider løbet på ski fra Rørås til Levanger”. Den lange skituren fra Tynset til Telemark var på over 500 km.

Samtidig søkte Henrik Angell, også han løytnant i hæren og en habil skiløper som hadde krysset Hardangervidda fra Bergen til Kristiania like før Nansen. Det var antagelig et vanskelig valg for Nansen å ta, men valget falt til slutt på Dietrichson. Sammen med Nansen forsøkte han å lære seg grønlandsk før de dro av gårde. Signe Rink fra Grønland var læreren deres.

På den svært tunge etappen oppover østsiden av Grønlands innlandsis fra kysten noterte Nansen at til og med den ellers så pratsomme turentusiasten Dietrichson ble taus og innesluttet. Samen Balto fortalte at han, Dietrichson, Sverdrup og Kristiansen tygget på tjæretau i mangel av tobakk underveis over breen, og de kunne også skave det opp i pipen og røyke det. Da de fikk anledning til å sette seil på sledene skrev Dietrichson at “hele vort Arbeide bestod kun i at styre Slæderne. Isen er nemlig meget ujevn, og jo stærkere Farten bliver, desto mer hopper, bugter, vrider og snor Slæderne sig, saa man hvert Øieblik kunde vente de vilde gaa itu; men de taale det utrolige. Lette og smidige som de er give de efter for ethvert voldsomt Stød, uden at der efterlades nogetsomhelst Merke på dem”.

Nansen forteller om en kveld da de skulle slå leir da de oppdaget at sveitserosten var gjenglemt på den siste rasteplassen. Med de knappe matrasjonene de hadde, var dette et hardt slag. Men Dietrichson tilbød seg å gå tilbake etter den og han dro av gårde på ski i måneskinnet. Utpå morgenkvisten var han tilbake med osten.


Først den 12. oktober kom de fire etter Nansen og Sverdrup til Godthaab. Dietrichson skrev i sine memoarer: “Mon tro hva folk ville tenke når de ser oss? Skinnmagre, med langt hår, uklipt skjegg, og med tre måneders skitt på kroppen. Vi så nærmest ut som skremmebilder”.

De seks grønlandsfarerne kom tilbake til Kristiania 30. mai 1889 og ble mottatt som helter. Da Dietrichson ankom Levanger litt senere fikk han også der en overveldende mottakelse. Fra Trondheim hadde han, Sverdrup og Kristiansen (begge fra Steinkjer) tatt dampskipet Henrik Wergeland og de ble møtt av dampskipet Levanger midtfjords. Reidar Strømsøe skriver i Levanger-boka at Levanger var pyntet med vårløv og flagg og var fullsatt med festkledde og høystemte mennesker. Etter å ha hilst de hjemkomne med salutter og hurrarop, gikk skipene inn til havnen i Levanger, hvor det myldret av båter pyntet med flagg og løv. “På ny ble det salutter og et liv og jubel uten like da de tre grønlandsfarerne viste seg og Dietrichson ble ført i land. Det var hjertelige avskjedshilsener, hurraer og fanfarer da båten med de to øvrige deltakerne fortsatte innover fjorden til Steinkjer”, skriver Strømsøe. Videre: “Ved landgangen var Levanger Håndverkforening og Levanger bys og landsogns skytterlag møtt frem under sine faner, og byens ordfører P.E. Støre ønsket ham velkommen hjem. Med musikk i spissen marsjerte de opp til Leira hvor Dr. Dietrichson da bodde”.

Dietrichson ble etter grønlandsekspedisjonen utnevnt til kaptein. Han fortsatte i militæret og ble i 1918 utnevnt til generalmajor og kommandant i Kristiansand. Asbjørn Eklo forteller at, som en eldre mann, kom Dietrichson i klammeri med okkupasjonsmakten i Kristiansand, men tyske offiserer hadde så stor respekt for den gamle general at de unnlot å arrestere ham. I 1936 ble Dietrichson det aller første æresmedlem i Norsk Polarklubb, som var blitt stiftet i 1933.

Generalmajor Oluf Christian Dietrichson døde 20. februar 1942 i Trondheim. Han var onkel til marineflyver Leif Ragnar Dietrichson som var med Roald Amundsen på Latham som forsvant ved Bjørnøya i 1928.


Kilder:

Asbjørn D.K. Eklo: Mennesker i Levanger, http://levangervel.no/about.htm
Roland Huntford: Nansen - Mennesket bak myten, Aschehoug, 1996
Wikipedia