Knudsen deltok på Roald Amundsens Maud-ekspedisjon med hovedoppgave å assistere Knut Sundbeck i maskinrommet.

Paul Knudsen ble født i Reinfjord i Sømna i Nordland fylke 3. mars 1889 som den eldste i en søskenflokk på fem. Sømna er nabokommunen til Bindal der Otto Sverdrup ble født, og da Sverdrup ble bedt om å lede et redningstokt med skuta Eclipse 1914-15 i søket etter noen forsvunne russiske ekspedisjoner i Arktis, ble Knudsen også med.

Etter den første overvintringen i Maudheim ved Kapp Tsjeluskin ønsket Petter Tessem å forlate ekspedisjonen, angivelig på grunn av hodepine og søvnløshet. Knudsen sa seg villig til å bli med ham tilbake til telegrafstasjonen på Dicksonøya medbringende en del post og foreløpige ekspedisjonsresultater. De to dro fra Maudheim med hundeslede 15. oktober 1919. Reisen var på 800 km og mesteparten hadde allerede blitt gjort av en tidligere ekspedisjon, så det var beregnet ca. en måned på turen. Men de to nådde aldri frem.

I mars 1920 meldte Amundsens bror Leon de to savnet, etter at han fikk telegram fra Amundsen som da overvintret på Maud ved Ajonøya.

Otto Sverdrup organiserte en leteekspedisjon med Heimen, men den måtte snu på grunn av is i nærheten av halvøya Poluostrov Mikhaylova.

Våren 1921 fulgte en sovjetisk-norsk leteekspedisjon ledet av Nikifor Begichev ruten og på Mys Vil’da fant de en beskjed fra Tessem og Knudsen i en varde som Otto Sverdrup hadde bygget i 1915. Der sto det at alt sto bra til så langt. På vei vestover derfra mot Dikson fant Begichev ved Poluostrov Mikhaylova restene av et bål med brente bein, spiker, knapper, rester av et lommebarometer, ammunisjon fra 1912 m.m. Det ble antatt at én av mennene hadde omkommet og den andre hadde brent liket da det ikke var mulig å begrave det i den frosne jorden. Det ble senere bestemt at restene stammet fra Vladimir Rusanovs forsvunne ekspedisjon i 1912 – hvor Alexander Kutschin fra Amundsens antarktisekspedisjon var ombord – og at beinrestene ikke tilhørte et menneske.

I 1922 fant en sovjetisk geologisk ekspedisjon ledet av N. N. Urvantsev posten, de vitenskapelige nedtegnelsene og andre gjenstander som hadde tilhørt Knudsen og Tessem ved Zeledeev-elven, 80 km fra Dikson. De hadde blitt lagt i et depot, men ingen forklarende beskjed ble funnet. Nærmere Dikson, ved Uboynaya-elven ble to par norske ski og en del av en sovepose funnet. Endelig ble skjelettet av en mann funnet i en skråning ved sundet som skiller Dicksonøya fra fastlandet. Det var bare 3 km over vannet til telegrafstasjonen på øya og mannen hadde kunnet se lysene før han døde. Et gullur inngravert med Tessems navn og en gullring inngravert med navnet til Tessems kone ble funnet på liket. Det ble antatt at Tessem hadde nådd nesten frem til målet da han skled på vei nedover skråningen til sjøisen, slo seg bevisstløs og frøs i hjel.

Tessems lik ble begravd på toppen av skråningen, som nå ligger ved byen Dickson, og et flott minnesmerke ble reist over graven. En lang diskusjon ble ført på 1970- og ’80-tallet mellom sovjetiske og norske forskere om liket faktisk var Tessems, eller kanskje Knudsens, og at Knudsen i så fall hadde tatt med seg Tessems ur og ring. Det er mer eller mindre konkludert med at det allikevel var Tessem.

Henvisning:

William Barr: The Last Journey of Peter Tessem and Paul Knutsen, 1919. In: Arctic, Vol. 36, No. 4 (December 1983) p. 311-327.

Unni Aas Sandholm og Kjell Reinfjord: Polfarer Paul Knutsen – hans liv og mystiske forsvinning.