Fram Museum Oslo

POLFARERE

Wisting, Oscar (1871-1936)

Oscar Wisting var Roald Amundsens mest betrodde og trofaste ekspedisjonsmedarbeider. I totalt 16 år jobbet han sammen med og for Roald Amundsen om bord i Fram, Maud og luftskipet Norge, og de to menn sammen ble de første som nådde både Sydpolen og Nordpolen.

Oscar Wisting (1871-1936)

Oscar Adolf Wisting ble født 6. juni 1871 på Langestrand i Larvik, Vestfold, og ble eldst i en søskenflokk på 13. Hans far Ola Martin Olsen Wisting var vognmann og hans mor var Abigael Helene Andersen. Oscar måtte tidlig hjemmefra og han dro til sjøs i 15 års alder. Syv år senere var han innrullert i marinen. Han giftet seg 11.oktober 1897 med Elise Marie Johansen (1871-1957), datter av skipstømmermann Mogens Johansen og Elise Marie Hansdatter Stangeby. Paret slo seg ned i Horten der marinen hadde sin hovedbase.

I likhet med Martin Rønne, traff Wisting Roald Amundsen i Horten i 1909 under en prøve med drager som mulig utkikksplattform i isen. Amundsen bad spontant Wisting med på nordpolekspedisjonen. Da Wisting drog av gårde på det som ble Amundsens sydpolekspedisjon 1910-13, etterlot han en høygravid kone og fem barn. Hans kone fødte tvillinger som, i tillegg til parets eneste datter, døde mens Wisting var borte. Wisting var stort sett fraværende som familiefar i 16 år, noe som resulterte i en del bitterhet blant barna og gav ham vond samvittighet senere i livet.
 
Wisting ankom Sydpolen 14. desember 1911 sammen med Amundsen, Bjaaland, Hanssen og Hassel. I tiden etter ekspedisjonen ble han, på Amundsens oppfordring, nærmest trent opp til å være altmuligmann på neste ekspedisjon. Han fikk noe opplæring i lege- og tannlegekunster, tok fagprøve som blikkenslager, gikk på kokkekurs og studerte navigasjon. I 1913-14 var han i gruppen som hentet Fram fra Sør-Amerika. I 1918 drog han ut på Maud-ekspedisjonen og kom ikke hjem igjen før i 1925. Han fikk besøk av sin kone Elise i fem måneder i Seattle, men i disse årene så han ikke sine fire sønner, som alle ble voksne mens han var borte.
 
I 1922 tok Elise over ansvaret for de to jentene Camilla og Kakonita fra Sibir som Amundsen hadde adoptert og brakt hjem til Norge etter Maud-ferden. Elise ble veldig knyttet til disse jentene og syntes det var svært leit da de ble sendt tilbake til Camillas familie i 1924.

Mens Maud lå i Nordøstpassasjen ble Wisting betrodd stadig større oppgaver. Han dro på en seks måneders lang sledetur med Helmer Hanssen til den nærmeste telegrafstasjonen, og han var Harald Ulrik Sverdrups følgesvenn på hans sledetur rundt Tsjuktsjer-halvøya (lengst nordøst i Sibir ved Beringstredet). Etter at Amundsen forlot ekspedisjonen i 1921 fikk Wisting det fulle praktiske ansvaret videre. Han hadde oppsyn med skipet under reparasjoner i Seattle i nesten ett år 1921–22 og var kaptein under den siste driften i isen 1922–25. Han hadde da vært ute på ekspedisjon lenger enn de fleste andre polarfarere før eller siden. Sommeren 1923 hadde han fløyet med Odd Dahl på det som antakelig var de første flyginger ut over polisen.
  
Wisting var bare hjemme i noen dager før han igjen drog ut for Amundsen, på luftskipet Norge, som han var med på å hente fra Roma til Ny-Ålesund. Han fikk æren av å heise det norske flagget på luftskipet ved overtakelsen i Roma. På flukten over Nordpolen var han høyderormann, og natten mellom 11. og 12. mai 1926 trykte han og Amundsen hender som de to første ved begge polpunkter. Den 6. juli 1926 bestemte Stortinget at overkanoner Wisting skulle forfremmes til kaptein for sine polarbragder. Dette vakte sterke negative reaksjoner i en del av Marinen.

I 1928 ble Wisting spurt av Amundsen om han ville være med på å lete etter Umberto Nobile og luftskipet Italia, men – og heldigvis for ham – ble det ikke plass om bord i Latham-flyet på vei til Svalbard, og han unngikk derved å forsvinne i havet sammen med mannen han hadde fulgt trofast i 16 år. Wisting ledet en leteekspedisjon med selfangstskuta Veslekari etter Latham-flyet, før han gav opp ekspedisjoner for godt og gjenopptok sin ungdomsglede med turer til skogs og fjells.
  
Oscar var den lykkelige eier av en av polarhistoriens mest berømte hunder, Obersten. Obersten var en av lederhundene mot Sydpolen i 1911 og kom tilbake til Norge i live. Han ble en byoriginal hjemme i Horten og var høyt elsket av befolkningen der. Da Obersten døde ble han stoppet ut og var en stund stilt ut på Skimuseet i Holmenkollen.
  
Da Oscar gikk av med pensjon, flyttet han til et hus med stor hage, og brukte sin tid for det meste på hagearbeid. Men, de siste årene av sitt liv var han også opptatt med bevaringen av Fram, og han var den som førte skipet på dets siste ferd fra Horten til Bygdøy i Oslo. Under arbeidet i Framhuset 4.desember 1936 døde han alene i sin gamle lugar, sannsynligvis av hjerteinfarkt. Den norske stat betalte for hans begravelse i hjembyen Horten, som fant sted to dager før 25-årsjubileet for erobringen av Sydpolen.

Framkomiteens formann uttalte på Frammuseets årsmøte i 1937: “Tapet av Oscar Wisting må dessverre regnes for uerstattelig. Hans tid tillot ham å ofre sig med hele sin store interesse og store dyktighet for «Fram»s bevarelse, og meget og godt arbeide utførte han. Han elsket skuten som sitt barn, og som sådan behandlet han den også. Kaptein Wisting var et personlig charmerende menneske, som vi også av den grunn beklager å ha mistet. Vi lyser fred over hans minne.”
  
Oscar Wisting ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1926 og til kommandør av 1. klasse senere samme år. Han var også ridder av den franske Æreslegion, offiser av den italienske Kroneorden og innehaver av Latham-medaljen. Hans ordener er utstilt på Frammuseet.

Kilder:

Susan Barr: Oscar Wistings biografi i Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon
Frammuseets arkiv