Olav Bjaaland var en berømt skiløper fra Morgedal og han var en av de fire som nådde Sydpolen sammen med Roald Amundsen 14. desember 1911.

Olav Olavsen Bjaaland ble født 5. mars 1873 på en gård i Morgedal i Telemark, hvor skisporten hadde lange tradisjoner. Gården het Søndre Bjaaland. Foreldrene hans var Olav Olavsen Bjaaland (1831-93) og Gunhild (1846-1933). Han giftet seg med Aasne Djuve (1889-1953). De fikk ingen barn.
 
Som eldst av ungene på Søndre Bjaaland, måtte Olav begynne å jobbe tidlig i livet, og han hadde arbeid både som tømmerhugger, bonde og kveghandler. Morgedal var uansett et sted fullt av unge mennesker som elsket friluftslivet og å stå på ski, og i et hvert ledig øyeblikk lekte de og hadde det gøy i snøen. Hans første par med ski fikk han i gave av Olav Bjønndalen. Da var han bare tre år.
 
I Telemark har skisporten lange tradisjoner, og ski skulle komme til å prege hele Bjaalands liv. Han var en av Norges beste på ski, og hoppet gjorde han også. I 1902 fikk han kongepokalen etter å ha vunnet gull i kombinert, og i løpet av sin karriere i skisporet vokser medaljehaugene og alle utmerkelsene til en imponerende samling. I 1912 mottok han selveste Holmenkollmedaljen. Ved flere stevner og renn representerte han Norge i utlandet. Han var med på å stifte Norges skiforbund i 1908, og var også en briljant og helt selvlært skimaker. På hjemplassen sin innredet han eget verksted i bryggerhuset, og senere startet han bedriften Telemark Skifabrikk i Kviteseid. 
 
Bjaalands første møte med Roald Amundsen fant sted en gang på vei til Chamonix i Frankrike. Bjaaland skulle delta på et stevne organisert av Club Alpin Français. Året var 1909. På jernbanerestauranten i Lübeck ble Bjaaland introdusert for Amundsen av kaptein Qvale. Amundsen ble mildt sagt imponert over de flotte hjemmelagde skiene til Bjaaland og det fine utstyret han hadde. Bjaaland fortalte Amundsen at det skulle vært moro å være med til Nordpolen. Ja synes du det, så skal du besøke meg når du kommer tilbake til Norge, svarte Amundsen. Etter dette vier Bjaaland hele sitt liv til ski og sleder.
 
I Antarktis, på isen i Hvalbukta, var det Bjaaland og Stubberud som satte opp det prefabrikerte Framheim-huset. Tiden frem til avreisen mot polen ble brukt til å jobbe med ski og sleder i snøhulen hos de såkalte Forente Snekkere. Her var det Bjaaland og Stubberud som regjerte. På vei mot polen, var Bjaaland nødt til å kjøre en av hundesledene. Da polen var nådd og antallet hunder redusert, ble han fritatt fra hundekjøring, noe han satte enorm pris på.
 
Bjaaland er kjent for å ha tatt det berømte bildet av det norske polpartiet ved teltet med den norske vimpelen og Fram-flagget i toppen. Faktisk var det Bjaaland som tok de fleste av de brukbare bildene fra sledeturen mot Sydpolen.
 
Tilbake i Norge fortsatte Bjaaland å drive sin egen skifabrikk i mange år. Han drev også gården Djuve og ble ved å hoppe på ski til han var 70 år gammel. På Djuve skulle han bo resten av sitt liv. I 1915 ble han en av Norges første hoppdommere, og i 1952 var det han som fikk tenne den olympiske ild i Morgedal. Han ble på både den ene og den andre måten hedret for sin innsats, og han og Jørgen Stubberud var de sist overlevende etter Amundsens sydpolsekspedisjon. Fra 1958 til han dødde i 1961 mottok Bjaaland egen statspensjon. Han hadde ingen etterkommere, og alt han etterlot seg ble donert til Olav Bjaaland-museet i Morgedal.
 
Amundsen kalte opp et fjell i Antarktis etter ham. I dag heter det Mount Bjaaland.
 
På slutten av sitt liv, ble Bjaaland spurt om det var noe spesielt han hadde lyst til å si til dagens ungdom. Da svarte han: ”Da vil jeg si: Stopp jaget etter rekorder! Skisporten skal, i likhet med alle andre sportsgrener, styrke fysikken og velværet. I dag virker det som om idrettsmenn presser seg selv altfor hardt. Det handler bare om minutter og sekunder. Du holder på til du blir svimmel og nesten stuper… Og, dette er ikke det skisporten handler om.”
 
Om Roald Amundsen fortalte han: ”Samværet med Roald Amundsen er og slikt ein aldri gløymer. Han var så full av humør, det fylgde slikt liv med han. Berre han såg på deg, så vart du i fyr og flamme. Og endå var han så roleg, jamn og stø. Han var ein fødd hovding. Han kravde god orden i alt, og kunde vera streng og strid. Han var slik at ein både fekk vyrdnad for han og vart glad i han.” (Austbø, 1945)