Fram Museum Oslo

EKSPEDISJONER

Gjøa-ekspedisjonen (1903-1906)

Roald Amundsens ekspedisjon med Gjøa i 1903-06 var den første til å seile gjennom Nordvestpassasjen nord for det kanadiske fastlandet på én ekspedisjon og med ett skip. Underveis tilbrakte Amundsen og de seks andre to år i Gjøahavn, og i løpet av denne tiden ble den magnetiske nordpolens daværende posisjon bestemt. De kunne bevise at den magnetiske polen flytter på seg over tid.

Gjøa-ekspedisjonen (1903-1906)

Nordvestpassasjen er sjøveien nord for Kanadas fastlandskyst som forbinder det nordlige Atlanterhavet med det nordlige Stillehavet. Helt fra 1500-tallet hadde europeerne vært opptatt av at det måtte være en raskere seilingsled denne veien til de rike handelsområdene i Kina og det fjerne Østen. Letingen etter en slik rute utviklet seg senere til å være drevet av ren geografisk oppdagelsestrang, og førte også etterhvert til at Passasjen ble et nærmest mytisk mål, på linje med Nord- og Sydpolen.

Vanskelighetene med å finne veien gjennom arkipelet nord for det kanadiske fastlandet berodde på flere faktorer. Først og fremst var det isen, som også i dag er en hindring som kan være vanskelig å komme forbi. I tillegg er området en labyrint av øyer, sund, bukter og kanaler som ikke ble særlig godt kartlagt før tidlig på 1900-tallet. Mangelen på kart og en idé om hva som fantes av land og sjø i regionen, sammen med tåke og is, gjør det lett å forstå at sjøfolk kunne seile gjennom det brede Hudsonstredet og inn i den svære Hudson Bay og tro at de måtte ha kommet til havet på den andre siden. Noen snudde ved inngangen til Lancastersundet i den tro at det bare var en stor bukt.

Det var etter at Franklins ekspedisjon forsvant i 1845-47 med 129 mann på to skip (Erebus og Terror) under et forsøk på å finne Passasjen at utforskningen av området virkelig skjøt fart. Så mange ekspedisjoner ble sendt ut for å finne Franklin og hans menn at det meste av regionen sør for 75° N faktisk ble helt avdekket i tiden frem til 1860-tallet.

Flere mulige passasjer var blitt kartlagt. Robert McClures ekspedisjon i 1850-54 var den første til å komme seg gjennom hele regionen fra vest til øst, men han måtte forlate sitt skip halvveis og dra med sleder østover til han møtte et skip som hadde seilt inn fra vestenden.



Amundsens forberedelser til Nordvestpassasjen

Allerede i ung alder bestemte Roald Amundsen seg for å bli oppdager, og det var de polare områdene han ville utforske. Moren ville imidlertid at sønnen skulle bli lege, og i lojalitet til henne satte han i gang med medisinstudiet. Etter morens død ga han imidlertid opp medisinen og tok styrmannseksamen i stedet. Han fikk da også snart sjansen til å realisere sine ungdomsdrømmer, da han som 25-åring fikk jobb som førstestyrmann om bord i det belgiske ekspedisjonsfartøyet Belgica. Under ledelse av Adrien de Gerlache, gjennomførte Amundsen sin første antarktiske ekspedisjon med Belgica i årene 1897- 1899.

Amundsen hadde lest alle de publiserte beretningene om ekspedisjoner til Nordvestpassasjen, og ikke minst en masse om Franklin-ekspedisjonens skjebne, og det var Nordvestpassasjen som var hans store drøm.

Etter returen fra Belgica-ekspedisjonen mente han seg erfaren nok til å starte på forberedelsene for å realisere drømmen. Men, først måtte han sikre seg støtte fra sin store helt Fridtjof Nansen. Ikke bare godkjente Nansen planene, men ga ham råd hver gang Amundsen ba om det, og han hjalp også til gjentatte ganger med å bringe orden i Amundsens uryddige økonomi.

Nansens fremragende vitenskapelige evner og kunnskapstørst må ha hatt en del å si for Amundsens planer, og må utvilsomt ha styrket hans ønske om å gjøre seg kjent med forskjellige observasjonsmetoder. Amundsen selv var jo ingen vitenskapsmann, men kunne og ville bidra med å samle inn nøyaktige data som andre kunne bearbeide.

Et viktig vitenskapelig problem var opplagt, nemlig det å måle den magnetiske nordpolens nåværende posisjon. Den hadde først blitt påvist i juni 1831 av James Clark Ross. For å gjøre seg fortrolig med magnetiske malinger dro Amundsen til Hamburg hvor han fortalte om planene sine til Dr. G. von Neumayer, som på den tiden var den fremste eksperten i jordmagnetisme. Han ble spurt om råd i forhold til instrumenter og observasjonsmetoder. Neumayer tok imot Amundsen, g ahma masse inspirasjon og lærte ham opp i alle detaljene som var nødvendige for å få gjort nøyaktige observasjoner.

Det neste var å finne et passende skip. Det måtte være lite, sterkt og relativt billig. Amundsen håpet i det lengste på å få finansiert ekspedisjonen selv. Egne penger hadde han lite av, bare en mindre arv som han kunne bruke.

Etter en del undersøkelser kjøpte han den lille hardangerjakten Gjøa på beskjedne 47 netto registertonn. Den var bygget i 1872, samme året som Amundsen ble født. Hun ble utstyrt med ishud og en petroleumsmotor på 13 hestekrefter.

Sommeren etter, i 1901, tok Amundsen Gjøa på et tokt til farvannene ved øst-Grønland, delvis for å lære skipet å kjenne og delvis for å foreta oseanografiske målinger, som Nansen var så interessert i. De to neste årene ble brukt til å finne og prøve ut utstyr og proviant, samt å finne mannskap. Om bord i Gjøa var det beskjedent med plass.

Det ble klart at Amundsens egne midler ikke var nok til å dekke alle utgiftene, og han måtte motvillig be om støtte fra diverse andre. Dette likte han ikke i det hele tatt, fordi han hatet å snakke om egne planer og foretrakk å holde seg utenfor all offentliggjøring inntil målet var nådd. Denne holdningen beholdt han gjennom hele livet, men på sine eldre dager var han blitt for mye av en offentlig figur til å kunne holde seg i skjul. Det er ikke tvil om at hans vegring mot å diskutere planer, noe som ofte ble oppfattet som hovmod, stakk dypt, og at han egentlig var en ensom mann som foretrakk handling fremfor ord.



Til Gjøahavn

Den økonomiske støtten som Amundsen fikk til sin første ekspedisjon var ikke nok, og da han var klar til å starte i juni 1903 hadde han stor gjeld. Da en av kreditorene truet med å nekte å la Gjøa seile, bestemte han seg for at de måtte snike seg vekk. I henhold til en annen kilde tok Nansen på seg ansvaret for å hjelpe dem vekk ved å love Amundsen at han skulle se til at kreditorene ble tilfredsstilt. Hvordan det enn var, dro Gjøa fra Oslo rundt midnatt 16. juni 1903 og kreditorene fikk sin betaling etter at Nordvestpassasjen var blitt erobret.

Etter å ha studert alle tilgjengelige beretninger fra tidligere ekspedisjoner bestemte Amundsen seg for å forsøke stredene mellom det kanadiske fastlandet og de sørligste øyene i det kanadiske arkipelet. Gjøa gikk først innom Godhavn på Grønland for å få 20 hunder ombord, deretter videre til Dalrymple Rock, hvor de fikk tilleggsforsyninger og parafin fra skotske hvalfangere.

Derfra fortsatte de forbi Beecheyøya og videre sørover til Peelsundet og Franklinstredet. Storm, brann i maskinrommet, og et nesten-havari på et undervannsskjær truet med å gi ekspedisjonen en brå slutt, men dyktig sjømannskap og raske reaksjoner avverget katastrofen hver gang.

Det synes sannsynlig at Gjøa kunne ha seilt gjennom Nordvestpassasjen på én sesong i og med at Simpsonstredet var isfritt da de nådde den østlige enden 9. september. Imidlertid var gjennomseilingen av Nordvestpassasjen bare en del av prosjektet. Det å måle den magnetiske nordpolens nåværende posisjon og kontinuerlig å foreta jordmagnetiske målinger gjennom minst et helt år, var like viktig.

I og med at målingene helst måtte tas på en avstand av ca. 160 km fra den magnetiske polen var Amundsen på utkikk etter en passende vinterhavn da de nærmet seg King William-øya. Han var henrykt over å finne en beskyttet liten bukt som på alle kart i dag heter Gjoa Haven. Etter nøye å ha loddet alle dybder, seilte Gjøa inn og ble her i to år.

I tillegg til Amundsen var det følgende seks deltakere på Gjøa-ekspedisjonen: Godfred Hansen, løytnant i Den danske marinen, nestkommanderende, navigatør, geolog og astronom; Anton Lund, førstestyrmann og erfaren i isnavigasjon; Peder Ristvedt, meteorolog og ingeniør; Helmer Hansen, annenstyrmann og erfaren selfanger; Gustav Juel Wiik, magnetismeobservatør som, sammen med Amundsen, skulle være ansvarlig for de magnetiske observasjoner; og Adolf Henrik Lindstrøm, polarkokken som hadde vært kokk på 2. Fram-ferd fra 1898 til 1902 og nå hadde samme jobben på Gjøa.

Det var ikke bare økonomien som var grunnen til at Amundsen valgte et lite skip som ikke hadde plass til et større mannskap. Valget av fartøy var også basert på det som var et grunnleggende premiss i denne og Amundsens senere ekspedisjoner, nemlig at en gruppe måtte være minst mulig i relasjon til foretakets hensikt. Bare ved å følge denne regelen kunne det gå an å holde hver mann sysselsatt til enhver tid, og få ham til å føle at hans innsats var vesentlig for ekspedisjonens suksess. Amundsen mente det var hans plikt som leder å se til at ingen av hans menn var arbeidsløse, eller ble nedbrutt fordi noen følte at de kastet bort tiden sin på unyttige oppgaver. På Gjøa-ekspedisjonen hadde Amundsen få problemer med dette i og med at gruppen var så liten, og dessuten var sammensatt på en slik måte at hver mann måtte ha flere enn én oppgave som han alene hadde ansvaret for.

Wiik og Ristvedt satte opp sitt magnetiske observatorium på land sammen med en liten hytte hvor de bodde i nesten to år. De samlet inn en stor mengde data som senere ble overtatt av den norske regjeringen og distribuert til spesialister for analyse og publikasjon. De kontinuerlige meteorologiske observasjonene i Gjøahavn var et viktig bidrag til den eksisterende kunnskapen om klimaet i denne delen av Arktis.

Etter to korte sledeturer i mars 1904 for å etablere depoter, startet Amundsen og Ristvedt 6. april på en sledetur til Boothiahalvøya for å gjøre noen observasjoner i nærheten av den magnetiske polen. En rekke målinger ble gjennomført og observasjonene viste at polen i 1904 var lokalisert på et litt annet sted enn der James Clark Ross hadde funnet den første gang, 73 år tidligere.

Fra 2. april til 23. juni 1905 utforsket Godfred Hansen sammen med Ristvedt østkysten av Victoriaøya mellom breddegradene 70° og 72° N og kartla denne tidligere ukjente kystlinjen. Det var ingen innfødte ved Gjøahavn da nordmennene etablerte sitt vinterbosted der, men i november ankom de første, og fra da av var det permanent kontakt som tydeligvis var til gjensidig nytte.

Amundsen og de andre fikk nå tak i behandlede reinskinn i tillegg til komplett skinnbekledning, og de lærte å bygge igloer. På senere ekspedisjoner brukte Amundsen klær og fottøy av inuitt-type med noen mindre tilpasninger, men verken han eller noen av de andre ble så flinke til å bygge igloer at de kunne la være å ta med telt. På sin side fikk inuittene synåler, kniver, tomme blikkbokser og mange andre nyttige saker av nordmennene. Alle de forskjellige folkene som besøkte Gjøa hadde hatt svært liten kontakt med vestlig sivilisasjon. De var så godt som uten jern og stål, og de hadde liten erfaring med skytevåpen.

Amundsen gjorde omfattende nedtegnelser av inuittenes måte å leve på og han brakte tilbake til Norge en stor samling av netsilik-klær og utstyr. Hans mening om hvordan man skal kle seg i polare strøk kommer til uttrykk i flere av bøkene hans. I boken om Gjøa-ferden skriver han:

“Den 1. mars stod vi klar til avreisen. Termometeret viste -53°C, men vi var i løpet av februar måned blitt så vant til kulde at den egentlig ikke gjorde noe større inntrykk på oss. Vi var jo udmerket godt kledt. Noen av oss i helt gjennomført eskimodrakt, andre delvis sivilisert. Min erfaring er at eskimodrakten om vinteren i disse egne står langt over våre europeiske klær. Men enten må man da bære den helt ut eller slett ikke. Enhver blanding er av det onde. Undertøy av ull samler opp all svette og gjør snart skinnklærne utenpå gjennomvåte. Kledd i intet uten reinskinn – som eskimoene – og med plaggene så vidt løst og rommelig på kroppen at luften får sirkulere imellom dem, vil man som regel beholde sitt tøy tørt. Og sliter man så hårdt at det allikevel blir fuktig, er dog skinn meget lettere å få tørt enn ull. Ulltøy blir også meget lett smussig, og da er der ikke store varmen å få av det. Skinnklær holder seg for så vidt like godt uten vask. En stor fordel ved skinn er det også at man føler seg varm og behagelig i det samme øyeblikk man får det på kroppen. I ulltøy må man både hoppe og danse som en rasende før man er varm. Endelig er skinntøyet vindtett, hvilket selvsagt betyr overordentlig meget.”



Gjennom Nordvestpassasjen

Sommeren 1905 ble Gjøa gjort klar for å fortsette reisen gjennom Nordvestpassasjen. Den 13. august dro hun fra Gjøahavn som nå var isfri, og seilte vestover i det ukjente. Is, tåke og skjær i sjøen gjorde fremdriften farlig, og dybdelodding foregikk kontinuerlig. Ofte var det mindre enn en fot vann under kjølen. Uansett, Gjøa klarte brasene og den 17. august ankret hun opp ved Kapp Colbourne, som var det østligste punktet som var blitt nådd av noe fartøy som hadde seilt inn fra Beringstredet. Nordvestpassasjen var gjennomseilt.

Noen dager senere, den 26. august, så de det første fartøyet som var på vei inn fra vestenden, Charles Hansson av San Francisco, med kaptein J. McKenna. Han ble den første til å gratulere Amundsen med vellykket gjennomseiling. Amundsen håpet selvsagt å nå Beringstredet og sivilisasjonen det samme året, men isforholdene var dårlige. Så tidlig som 2. september ble de stoppet ved King Point ved Herscheløya, og innen en uke ble det tydelig at de måtte tilbringe en vinter til i Arktis. Denne gangen fikk Gjøa mer selskap da hele 12 skip hadde blitt sperret inne akkurat her.

De fortsatte med de magnetiske observasjonene mens de lå ved King Point, og i løpet av vinteren reiste Amundsen til Eagle City i Alaska for å sende telegram om ekspedisjonen til verden der ute. Han reiste sammen med skipperen på det havarerte skipet Bonanza, kaptein Mogg. Amundsen fikk for øvrig et veldig dårlig inntrykk av Moggs ferdigheter som hundekjører.

Etter at Amundsen var tilbake ved King Point ble Gustav Juel Wiik syk og døde 1. april. Han ble begravd i det magnetiske observatoriet.

I midten av august 1906 kunne Gjøa fortsette reisen. De ankom Nome den 31. og der fikk de en skikkelig velkomst fra alle gullgraverne som holdt til her. Resten av reisen tilbake til Norge ble en triumfferd som ga Amundsen full uttelling. Nå var alle bekymringene og problemene glemt fra tiden før de dro, tre år tidligere. Imidlertid kom ikke Gjøa tilbake til Norge på mange år. Hun ble gitt til San Francisco by og plassert i Golden Gate Park i 1909.

Tilstanden hennes forverret seg gradvis etter at hun hadde blitt satt på land, og restaurering ble gjennomført i 1947-49. I 1972 ble hun hentet tilbake til Norge, hvor hun siden har stått utenfor Frammuseet. I 2012 får hun sitt eget vernebygg ved siden av Fram. For å lære mer om selve Gjøa, se Frammuseets webside under Besøk museet.

Gjøas rute 1903-1906:

16. JUNI 1903CHRISTIANIA (OSLO)
 GODHAVN PÅ GRØNLAND
 DALRYMPLE ROCK
  TIL FRANKLIN-STREDET VIA BEECHEYØYA
 KONG WILLIAM LAND
9. SEPTEMBER 1903ANKOMST GJØAHAVN, HVOR DE BLE I TO ÅR
17. AUGUST 1905CAPE COLBOURNE
2. SEPTEMBER 1905STOPPET AV IS VED KING POINT LIKE VED HERSCHEL-ØYA, SÅ SITT FØRSTE SKIP, 12 ANDRE SKIP LÅ INNEFROSSET HER, AMUNDSEN DRO TIL EAGLE CITY.
31. AUGUST 1906NOME I ALASKA
1909GJØA BLE GITT I GAVE TIL SAN FRANCISCO BY
1948GJØA BLE RESTAURERT
1972GJØA BLE FRAKTET TIL BYGDØYNES I OSLO